Astronomiske ordforklaringer

Ordforklaringene er hentet fra bøkene Himmelkalenderen og Himmelen sett fra Jorda.

A

Absolutt størrelsesklasse: mål for et himmellegemes *luminositet, dvs. sanne eller fysiske lysstyrke. Angis som den *tilsynelatende størrelsesklasse himmellegemet ville hatt i en avstand av 10 parsec (32,6 lysår). F.eks. er Solas absolutte størrelsesklasse 4,83. For kometer og asteroider brukes betegnelsen om den lysstyrke det aktuelle objekt ville hatt i en avstand av 1 AU fra både Sola og Jorda.

Albedo: refleksjonsevne; angir hvor stor del av det innkommende lys et objekt reflekterer. F.eks. er Månens albedo 12 % og Jordas ca. 37 %.

Asimut: den ene av de to koordinater i horisontsystemet. Brukes for å angi et himmelobjekts øyeblikkelige posisjon, og regnes i grader fra nordpunktet mot øst (dvs. med urviseren) langs observatørens horisont. En stjerne rett sør har eksempelvis asimut lik 180°.

Asteroide: en av de titusenvis mindre steinlegemer som kretser rundt Sola hovedsakelig mellom banene til planetene Mars og Jupiter.

AU: forkortelse for astronomisk enhet (eng. unit). Lengdeenheten tilsvarer middelavstanden mellom Jorda og Sola, og brukes hovedsakelig som avstandsmål innenfor solsystemet. 1 AU er per definisjon lik 149 597 870 700 m, dvs. omtrent 150 millioner km.

B

Big Bang: begivenheten som markerte universets fødsel. Ifølge Big Bang-teorien oppstod universet for ca. 14 milliarder år siden i en ytterst varm og tett begynnelsestilstand, og det har vært i utvidelse siden. Big Bang var kilden til rom, stoff og tid.

Bueminutt (′): vinkelmål lik 1/60 grad.

Buesekund (″): vinkelmål lik 1/60 bueminutt, altså 1/3600 grad.

C

Cepheider: en viktig klasse av variable kjempestjerner, der lysstyrkevariasjonen skyldes fysiske pulsasjoner. Navnet kommer fra prototypen Delta Cephei. Cepheidene har vært avgjørende som avstandsindikatorer etter at man på begynnelsen av 1900-tallet oppdaget en sammenheng mellom cepheidenes (direkte observerbare) periode og deres *luminositet. Denne sammenhengen kan man bruke for å bestemme avstanden til nære galakser.

D

Deklinasjon: (fork. Dek) den ene av de to astronomiske koordinater i ekvatorialsystemet. Deklinasjonen angir et objekts vinkelavstand fra himmelens ekvator og svarer til geografisk bredde på jordoverflaten. Himmelens nordpol har eksempelvis deklinasjonen +90°.

Dyrekretsen: også kalt Zodiaken; en inndeling av *ekliptikken i tolv like store soner kalt stjernetegn, hvert enkelt oppkalt etter et av de tolv klassiske stjernebilder som Sola passerer gjennom i årets løp. De tolv stjernebildene er Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene. Sola går dessuten også gjennom Slangebæreren (helt i slutten av november og første halvdel av desember). Mens hvert stjernetegn har en bredde på 30°, har de tilsvarende stjernebilder svært varierende utstrekning på himmelen.

E

Ekliptikken: Solas tilsynelatende bane over himmelkulen i løpet av et år. Ettersom Solas bevegelse langs ekliptikken er et uttrykk for Jordas bevegelse rundt Sola, er ekliptikken en projeksjon av Jordas baneplan opp på himmelkulen. Pga. jordaksens helning i forhold til baneplanet danner ekliptikken en vinkel på 23,4° med himmelens ekvator.

Eksentrisitet: (fork. e) mål for hvor mye en ellipse(-bane) avviker fra sirkelformen. Hvis en planetbane har e=0, er den en perfekt sirkel. Når e nærmer seg 1, blir banen mer og mer avlang eller elliptisk.

Ekstragalaktisk: det som er bortenfor eller ikke tilhører vår egen galakse, Melkeveisystemet.

Elektromagnetisk stråling: oscillerende elektriske og magnetiske felter, som overfører energi gjennom rommet i form av (elektromagnetiske) bølger. Våre menneskelige øyne registrerer det vi kaller synlig lys. Mindre energirik stråling med lengre bølgelengder kjenner vi som infrarødt lys, mikrobølgestråling og radiostråling. Motsatt er ultrafiolett lys, røntgenstråling og gammastråling mer energirik enn synlig lys, og bølgelengdene er kortere.

Elongasjon: en planets tilsynelatende vinkelavstand fra Sola.

F

Fusjon: atomkjerneprosess der kjerner av lette grunnstoff under meget høyt trykk og temperatur smelter sammen til tyngre atomkjerner. Sluttproduktet har litt mindre masse enn totalmassen til elementene som fusjonerte, og denne masseforskjellen frigjøres som strålingsenergi etter Einsteins formel E=mc². Fusjonsprosessene i stjernenes sentrum produserer all energi som stjernene utstråler, samt at de er ansvarlige for den kosmiske forekomst av tyngre grunnstoffer. (Det motsatte begrep, atomkjernespaltning, kalles fisjon.)

G

Galakse: stort frittsvevende system av stjerner, gass, støv og mørk materie, som beveger seg rundt et felles tyngdepunkt. Galaksene varierer i størrelse fra noen tusen til mange hundretusen lysår, og kan inneholde opp mot en billion stjerner. Det finnes tre hovedtyper: i) Spiralgalakser er kjennetegnet ved en flat skive med spiralarmer av stjerner, gass og støv, samt en utbulning i sentrum. Stavspiraler kjennetegnes dessuten av en stavlignende struktur gjennom kjernen. ii) Elliptiske galakser er en nesten kulerund eller eggformet fordeling av stjerner. De inneholder forholdsvis lite gass og støv, og danner få nye stjerner. iii) Den siste hovedtypen er irregulære galakser – en samlebetegnelse på galakser med form og utseende som ikke passer inn i de andre kategoriene.

Galaksehop: ansamling av galakser som holder sammen under gjensidig gravitasjonskraft. En slik hop kan inneholde alt fra noen titalls til flere tusen enkeltgalakser. Små hoper kalles ofte galaksegrupper (Melkeveigalaksen og Andromedagalaksen er to av drøyt 50 medlemmer i Den lokale gruppe), mens superhoper faktisk er hoper av galaksehoper.

Gass: en av fire hovedtilstander et (grunn-)stoff kan være i. Universet er dominert av hydrogen (ca. 74 %), med helium som en klar nummer to (ca. 25 %).

Generell relativitetsteori: teori som beskriver gravitasjonen som en forstyrrelse av tidrommet, utviklet i begynnelsen av 1900-tallet av Albert Einstein. Ifølge denne teorien endrer rommet og tiden seg i nærheten av massive objekter eller sterke energikonsentrasjoner.

Gravitasjon (også kalt tyngdekraft): tiltrekningskraft som virker mellom alle partikler med masse. I moderne fysikk beskrives gravitasjonen ved hjelp av Einsteins generelle relativitetsteori fra 1915, selv om Newtons universelle gravitasjonslov fra 1687 er fullt anvendbar i de fleste situasjoner. Gravitasjonskraften mellom to legemer, uansett om det er to golfballer eller en planet og en stjerne, øker med legemenes masse og avtar med økende avstand.

H

Hvit dverg: meget kompakt stjernekjerne av hovedsakelig karbon og oksygen (i fast form) som blir igjen etter at små og middels store stjerner dør. Størrelsen er omtrent som Jorda, og massen maksimalt 1,4 solmasser. Den produserer ikke mer energi ved *fusjon, men utstråler sin opplagrede varme. Temperaturen er typisk mange tusen grader og tettheten så høy at en yatzyterning av stoffet veier over ett tonn.

I

Inklinasjon: (fork. i) vinkelen mellom et objekts baneplan og et referanseplan. Eksempelvis vinkelen en planets baneplan danner med *ekliptikken (Jordas baneplan).

Interstellar: det som finnes i eller angår rommet mellom stjernene.

K

Katalognavn: astronomene gir egentlig ikke nye himmelobjekter navn som Eskimotåken eller Sombrerogalaksen. Derimot blir de identifisert ved bokstaver og tall i store kataloger. I boka Himmelkalenderen har mange objekter M- og/eller NGC-numre. M-numrene henviser til den franske astronom Charles Messiers katalog fra slutten av 1700-tallet over 110 utstrakte himmellegemer. Messier var en ivrig kometjeger og ville unngå å forveksle slike diffuse lyskilder med ekte kometer. NGC er en forkortelse for New General Catalogue, en katalog fra 1888 utarbeidet av den dansk-irske astronomen J. L. E. Dreyer. Den inneholder ca. 8000 tåker, stjernehoper og galakser – altså samme type objekter som hadde vekket Messiers interesse et hundreår tidligere. Det finnes for øvrig mange andre kataloger over himmellegemene.

Kelvin: (fork. K) måleenhet for termodynamisk eller absolutt temperatur. Skalaen starter på 0 K, det absolutte nullpunkt, tilsvarende −273,15 °C. Omregningsformel: °C = K − 273,15 (per definisjon).

Komet: et lite himmellegeme bestående av for det meste is og støv. Kometene går i kretsløp rundt Sola, vanligvis i meget avlange baner. For hver passasje av Sola fordamper gass og støv bort, slik at det midlertidig dannes en stor omliggende sky (kalt koma) og gjerne en eller to haler.

Konjunksjon: fenomenet der en planet og Sola står nesten samme sted på himmelen (dvs. *elongasjon 0°). For planetene innenfor jordbanen, altså Merkur og Venus, finnes det to typer konjunksjon, nemlig nedre (når planeten er på samme side av Sola som Jorda) og øvre (når den er på motsatt side av Sola). Planetene utenfor jordbanen (Mars, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun) har bare øvre konjunksjon.

Korona: det ytterste området av Solas eller en annen stjernes atmosfære. Solas korona har svært lav tetthet, men meget høy temperatur (ca. 1–2 millioner grader). Den kan kun observeres ved totale solformørkelser eller med spesielle satellitter.

Kosmisk bakgrunnsstråling: stråling som har blitt til overs etter Big Bang og som i dag kan påvises som en svak, jevnt fordelt mikrobølgestråling over hele himmelen. Se også *Big Bang.

Kulminasjon: et himmelobjekts passasje av *meridianen, dvs. at objektet står i sør og oppnår maksimal høyde.

L

Luminositet: den totale utstrålte energimengde per sekund (målt f.eks. i watt) fra et objekt.

Lysår: (fork. ly) den distansen lys, med en hastighet på 300 000 km/s i vakuum, tilbakelegger i løpet av et år. Brukes som avstandsmål i universet og tilsvarer 9,5 millioner millioner km.

M

Magnitude: (fork. mag) se *størrelsesklasse.

Melkeveisystemet (ev. Melkeveigalaksen eller bare Melkeveien): spiralgalaksen som Sola og planetsystemet tilhører. Den inneholder anslagsvis 200 milliarder stjerner, og selve galakseskiven måler over 100 000 lysår i diameter. I sentrum finnes et svart hull med masse tilsvarende ca. 4 millioner soler. Siden vi befinner oss i galakseskivens plan, ser vi stjernene og gassen som et bånd over himmelen på en klar og mørk natt. Dette stjernebåndet kalles Melkeveien.

Meridian: den (øyeblikkelige) storsirkel på himmelkulen, som passerer gjennom senit og de to himmelpolene, og dermed også gjennom nord- og sørpunktene på horisonten.

Messier-katalogen: oversikt over 110 galakser, stjernehoper og stjernetåker, utarbeidet av den franske astronom og kometjeger Charles Messier (1730–1817), som katalogiserte disse diffuse himmellegemene for å unngå forveksling med kometer. Eksempler: M1 er Krabbetåken, mens M31 er bedre kjent som Andromedagalaksen.

Molekylsky: en kjølig sky av gass og støv, der temperaturen er så lav at atomer kan gå sammen og danne molekyler (f.eks. molekylært hydrogen og karbonmonoksid/kullos). Slike områder har gunstige betingelser for stjernedannelse.

Mørk energi: ukjent type energi som fyller hele universet og som de fleste astronomer antar er årsaken til at universets utvidelse går stadig raskere. Den fungerer som en slags frastøtende gravitasjon. Dens sanne natur er foreløpig et mysterium.

Mørk materie: ukjent materie som man med dagens teknologi ikke kan se eller registrere direkte, men som kan påvises og studeres ut fra gravitasjonspåvirkningen den har på vanlig, synlig materie. Selv om man ikke vet hva den mørke materien består av, er astronomene sikre på at den eksisterer og at den utgjør om lag 85 % av universets totale masse.

M- eller NGC-numre: se *katalognavn.

N

Nøytrino: en fundamental, elektrisk nøytral partikkel med ytterst liten masse.

Nøytronstjerne: ekstremt kompakt stjernekjerne av nøytroner (elektrisk nøytral partikkel) som blir igjen etter at massive stjerner dør. Diameteren er kun omkring 20 km, mens massen er et sted mellom ca. 1,4 og 2,1 *solmasser. Tettheten tilsvarer den man ville fått om en presset alle menneskene på Jorda inn i et volum mindre enn en sukkerbit. En pulsar er en raskt roterende nøytronstjerne med kraftig magnetfelt, som vi mottar pulserende radiostråling (og i sjeldne tilfeller også lys) fra.

O

Okkultasjon: fenomenet der et himmellegeme kommer foran et annet. Vanligvis er det Månen som dekker en stjerne, planet eller asteroide.

Oort-skyen: et hypotetisk, kuleskallformet område med kometer og andre isete objekter i solsystemets aller ytterste deler. Skyen er ikke observert direkte, men man antar at de langperiodiske kometer som oppdages når de kommer inn i den indre delen av solsystemet, stammer fra en region svært langt unna Sola. Dette «kometreservoaret» har fått navnet Oort-skyen, oppkalt etter astronomen Jan Oort, som framsatte hypotesen i 1950.

Opposisjon: fenomenet der en planet står motsatt av Sola på himmelen (dvs. *elongasjon 180°), og derfor *kulminerer (står høyest) ved midnatt. Denne situasjonen er av flere grunner optimal for observasjon: For det første står planeten høyest på himmelen samtidig som natta er som mørkest, for det andre er avstanden mellom Jorda og planeten minimal, og for det tredje er hele planetskiven belyst av Sola.

P

Perihelium: (eller perihel) det punkt i Jordas eller et annet himmellegemes baneomløp som er nærmest Sola.

Planet: et rimelig stort himmellegeme som går i bane rundt Sola eller en annen stjerne. Legemer som er så små at de ikke er kulerunde, regnes ikke som planeter.

Presesjonen: den kjegleformede bevegelsen av Jordas rotasjonsakse, analogt med en snurrebass med skråstilt rotasjonsakse. I løpet av ca. 25 800 år vil jordaksens forlengelse beskrive en sirkel på himmelkulen med radius 23,4° rundt *ekliptikkens pol. Effekten skyldes gravitasjonspåvirkningen fra Sola, Månen og de andre planetene. Koordinatene til stjerner og galakser endrer seg sakte som følge av presesjonen. (I tabellene i Himmelkalenderen brukes posisjoner for år 2000 – Epoke 2000.0)

Pulsar: se *nøytronstjerne

R

Reflektor (speilteleskop): et teleskop som bruker speil for å samle inn og fokusere lyset fra fjerne objekter. En Ritchey-Chrétien-reflektor er et spesielt optisk system som er mye brukt i profesjonelle observatorier.

Refraktor (linseteleskop): et teleskop som bruker linser for å samle inn og fokusere lyset fra fjerne objekter.

Rektascensjon: (fork. RA) den ene av de to astronomiske koordinater i ekvatorialsystemet. Regnes vanligvis i timer, minutter og sekunder fra *vårjevndøgnspunktet og østover (mot himmelkulens omdreining) til himmelobjektets deklinasjonssirkel. Tilsvarer geografisk lengde på jordoverflaten.

S

Satellitt: et legeme i kretsløp rundt et annet. Jordas måne er et eksempel. En kunstig satellitt er et objekt som bevisst er plassert i omløp rundt Jorda eller et annet legeme i solsystemet.

Seeing: (engelsk lånord, uttales si-ing) beskriver kvaliteten på observasjonsforholdene, som igjen avhenger av de atmosfæriske forhold, spesielt turbulens. Dårlig seeing betegner urolig luft, som medfører blinkende stjerner og uskarpe bilder. God seeing betyr at luften er klar og rolig, noe som gir tydeligere/skarpere bilder.

Siderisk omløpstid: omløpstid målt i forhold til (fiks-)stjernene, dvs. resten av universet, i motsetning til f.eks. *synodisk omløpstid.

Solmasse: en enhet for masse lik Solas masse; brukes gjerne for å angi massen til andre stjerner.

Solvind (eller generelt stjernevind): en strøm av hurtige, ladede partikler – for det meste elektroner [−] og protoner [+] – som unnslipper Sola og strømmer gjennom rommet som en vind. Stjernevind er samme fenomen – for stjerner generelt. Stjerner i visse utviklingsstadier kan ha ekstremt sterke vinder.

Svart hull: et område i rommet med så kraftig gravitasjonsfelt at ikke noe materie eller en gang lys kan unnslippe. Man har ingen god beskrivelse av fysikken i sentrum av svarte hull, hvor det i prinsippet er uendelig høy tetthet.

Spektralklasser: klassifisering av stjerner basert på deres spektra, dvs. lysintensitet som funksjon av bølgelengde. Hovedklassene som brukes i dag er O, B, A, F, G, K og M (ordnet etter avtagende overflatetemperatur), med underinndelingene 0–9. Solas spektralklasse er G2.

Spektroskopi: metode for å studere molekyler, atomer og atomkjerner ved hjelp av deres lysspektra. Brukes i astronomien for å bestemme blant annet stjerners sammensetning, temperatur og hastighet i synsretningen.

Starburst-galakse: en galakse der det foregår eksepsjonelt intens stjernedannelse (eng. starburst).

Stjerne: en stor gasskule som produserer energi ved hjelp av fusjon i sentralområdet. Fusjon er prosessen der lette grunnstoffer, f.eks. hydrogen og helium, under meget høye temperaturer og trykk smelter sammen til tyngre stoffer og samtidig frigjør energi. Energien transporteres til overflaten og sendes ut som synlig lys og annen stråling.

Stjerner dannes ved at store gass- og støvskyer trekker seg sammen og til slutt blir så varme og tette i sentrum at fusjonsprosessene antennes. Små stjerner kan fusjonere hydrogen til helium i flere titalls milliarder år, mens de mest massive bruker opp brennstoffet og dør i løpet av noen få millioner år.

En stjernes død avhenger hovedsakelig av massen. Mot slutten av sitt liv kaster en typisk stjerne som Sola av seg de ytre gasslagene og danner en planetarisk tåke, mens kjernen ender opp som en kompakt hvit dverg. De aller største stjernene sprenger seg selv i filler i supernovaeksplosjoner, der kjerneområdet trekker seg sammen til enten en nøytronstjerne eller et svart hull.

Stjernehop: en ansamling stjerner i rommet, med alt fra noen titalls til flere millioner medlemmer. Stjernene i en hop er født ut av den samme gass- og støvskyen og har derfor omtrent samme alder og kjemiske sammensetning. Det finnes to hovedtyper: Åpne hoper er gravitasjonsmessig relativt løst bundet, de er typisk bare noen millioner år gamle og har gjerne noen hundre stjerner samlet innenfor et område på noen titalls lysår. Kulehoper kan derimot inneholde flere millioner stjerner, de har en tydelig kulesymmetrisk form og de er mye eldre systemer, som regel over 10 milliarder år.

Stjernetåke (eller bare tåke): en sky av gass og støv i rommet. Tåker inndeles i lysende tåker og mørke tåker. Tåker som lyser er enten emisjonståker, som lyser fordi de blir varmet opp av lyssterke nabostjerner, eller refleksjonståker, som rett og slett bare reflekterer lyset fra lyskilder i nærheten. Planetariske tåker og supernovarester er lysende gasståker som representerer henholdsvis lette og tunge stjerners endelikt. En mørk tåke eller absorpsjonståke er en støvfylt sky som blokkerer lyset fra bakenforliggende stjerner eller lysende tåker.

Størrelsesklasse: (eller magnitude, fork. mag) astronomiens måte å angi lysstyrke for himmelobjekter. Systemet stammer fra de gamle grekerne og er definert ved at de sterkeste stjernene er av 1. størrelsesklasse og de svakeste (som man kan se med det blotte øye) av 6. størrelsesklasse. Jo klarere himmellegeme, desto mindre tall! Skalaen er logaritmisk. I den moderne utgaven av systemet forekommer også negative verdier for de sterkeste objektene, f.eks. −1,46 mag for Sirius, himmelens klareste stjerne, og ca. −4,9 mag for planeten Venus på sitt aller sterkeste. Hvis to objekter har en lysstyrkeforskjell på 1 mag, er det ene 2,512 ganger sterkere enn det andre. Under svært gode forhold kan det menneskelige øye skjelne stjerner ned mot 6 mag.

Supernova: begivenheten der en gammel stjerne går til grunne i en voldsom eksplosjon som river stjernen i filler. Restene av kjernen kollapser vanligvis til en nøytronstjerne, men den kan også danne et svart hull hvis den er massiv nok.

Synodisk omløpstid: (for Månen) brukes om gjennomsnittstiden mellom to påfølgende nymåner, dvs. 29,5306 døgn. Brukes også tilsvarende for planetene, nemlig som tiden mellom to påfølgende *konjunksjoner; eller for planetmånenes omøpstider, slik de observeres fra moderplaneten.

T

Tidevannskraft: en bieffekt av gravitasjonskraften. Skyldes at gravitasjonsfeltet ikke er konstant over hele det aktuelle legemet. Gravitasjonskraften fra Månen er sterkere på den siden av Jorda som vender mot Månen enn den som vender bort fra Månen, og dette er opphavet til tidevannet på Jorda. Tidekreftene er med på å presse sammen og strekke et legeme, slik at formen på en f.eks. en planet eller galakse endrer seg.

Tilsynelatende størrelsesklasse: (også kalt visuell magnitude) den lysstyrken vi på Jorda måler for et himmelobjekt, angitt i størrelsesklassesystemet. Ettersom objektene på stjernehimmelen har vidt forskjellige avstander fra oss, sier dette ingenting om den sanne lysstyrken eller *luminositeten.

U

Unnslipningshastighet: den hastighet et objekt må ha for å unnslippe fra gravitasjonsfeltet på overflaten til en planet eller et annet himmellegeme. Jordas unnslipningshastighet er 11,2 km/s eller 40 320 km/t.

V

Vinkelutstrekning: (tilsynelatende utstrekning) vinkelen som et fjernt objekt utspenner i synsfeltet eller på himmelen. Månen har en vinkelutstrekning på ca. 1/2 grad.  Èn grad på himmelen tilsvarer omtrent bredden av lillefingeren din holdt på en armlengdes avstand.

Vårjevndøgnspunktet: punktet på himmelkulen der Sola hvert år omkring den 21. mars (vårjevndøgn) krysser himmelekvator fra sør mot nord. Ved vårjevndøgn (og høstjevndøgn seks måneder senere) er dag og natt like lange overalt på Jorda. *Rektascensjon måles fra vårjevndøgnspunktet.

Tips

Se også Språkrådets liste over norske fagbegreper innen astronomi (med definisjoner og termer på bokmål, nynorsk og engelsk).


Tekst © Jan-Erik Ovaldsen, himmelkalenderen.com