Bildekavalkade fra 2025-utgaven: Astrofotografering

Rundt 150 fargerike astronomibilder er med å krydre det omfattende faktastoffet i boka Himmelkalenderen. Mange av dem er tatt av ivrige amatørastronomer. 2025-utgaven har i tillegg en egen bildekavalkade der temaet er astrofotografering. Kavalkaden er gratis tilgjengelig her.

Innen amatørastronomien har fotografering av verdensrommet fått et kraftig oppsving de siste to tiårene. Mye av årsaken er stadig bedre digitalkameraer og programvare for avansert bildebehandling. Størst mulig teleskop er ikke lenger den viktigste faktoren.

Selv med teleobjektiver eller små til middels store amatørteleskoper kan dyktige astrofotografer produsere fantastisk vakre, detaljerte og fargerike bilder. Nøkkelen er ofte å bruke meget lange eksponeringstider og/eller kombinere et stort antall enkeltbilder til ett bilde med høy oppløsning og høyt signal/støy-forhold. Det er verdt å bemerke at nybegynnere må forberede seg på mye prøving og feiling både under fotograferingen og foran datamaskinen når bildene skal prosesseres.

I alle utgaver opp gjennom årene har Himmelkalenderen inneholdt en betydelig andel amatørbilder, og for det utrente øye kan det være vanskelig å skille dem fra bildene som kommer fra profesjonelle observatorier. Noen astrofotografer er så heldige at de gjør viktige oppdagelser, andre tar bilder av så god kvalitet at de anvendes i forskning og vitenskapelige artikler.

Denne kavalkaden byr på ti blinkskudd tatt av iherdige amatørastronomer ved hjelp av forskjellige teknikker, teleskoper og kameraer.

Himmelsk rose

En av stjernebildet Enhjørningens severdigheter er Rosettåken. I midten av den lysende tåken ligger en åpen stjernehop som blant annet huser en rekke unge, massive og svært varme stjerner. Bildet er tatt med stort teleskop og kostbart astrokamera. Samlet eksponeringstid er hele 18 timer.

Majestetisk spiral

Spiralgalaksen M101 i Store bjørn har en diameter på ca. 170 000 lysår og inneholder anslagsvis tusen milliarder stjerner. Avstanden er 21 millioner lysår, hvilket betyr at bildet viser hvordan galaksen så ut for 21 millioner år siden. Jo lenger ut i universet vi ser, desto lenger tilbake i tid ser vi. I likhet med forrige bilde er dette tatt med meget avansert og kostbart utstyr.

Uanmeldt himmelgjest

Den langperiodiske kometen C/2020 F3 (NEOWISE) ble oppdaget 27. mars 2020. Her sees den fotografert fra Sveits fire måneder senere med speilreflekskamera og vanlig objektiv. Kometen skulle vise seg å bli den mest lyssterke på den nordlige halvkule siden Hale–Bopp in 1997. Det vil gå om lag 6800 år før den kommer på besøk igjen.

Den røde planet

Denne imponerende bildeserien (zoom inn!) ble tatt i 2020 og dekker nesten hele overflaten til Mars. Fotografen bor i England og spesialiserer seg på planetfotografering. Han leier av og til store teleskoper, med lysåpning på 0,5–1 meter, hos private selskaper som tilbyr fjernobservasjoner via internett. Teleskopene er plassert på steder med lite lysforurensning og gode værforhold, som f.eks. i Andesfjellene i Chile.

Fargerike stjernepar

Å observere dobbeltstjerner kan gjøres selv med de minste amatørteleskoper. Her har fotografen fanget fire vakre eksemplarer. Dobbeltstjerner der komponentene har helt forskjellig farge er ofte de mest interessante.

Hestehodet i Orion

Dette bildet ble tatt i 2005, men det er fortsatt et av de fineste som finnes av den velkjente Hestehodetåken i stjernebildet Orion. Den mørke tåken sees i silhuett mot en rødlysende emisjonståke. En blålig tåke nede til venstre gjør komposisjonen perfekt. Bak mesterverket ligger timevis med fotografering med svært kostbart utstyr, pluss flere timers bildebehandling på datamaskin.

Orions belte

De tre klare stjernene som ligger på skrå opp mot høyre, utgjør Orions belte. Det blotte øye makter ikke se noe av tåkelandskapet som et teleskop og et lysfølsomt digitalkamera kan lokke fram. Denne astrofotografen benytter gjerne speilreflekskameraer og gamle teleobjektiver eller små teleskoper for å ta vidvinkelbilder av himmelen. I venstre bildekant sees for øvrig den gule Flammetåken, og litt nedenfor ligger den mørke Hestehodetåken, som var hovedmotivet på forrige bilde (over), da rotert 90 grader mot klokken.

Vår aktive stjerne

Ved hjelp av et solteleskop med innebygget spesialfilter, et såkalt hydrogen-alfa-filter, er det mulig å se detaljer og strukturer både på soloverflaten og langs randen. Her har fotografen avbildet supervarm gass som fanges i kraftige magnetfelt og skaper lysende løkker ved overflaten.

Mare Nectaris

For nybegynnere er Månen det enkleste og trolig mest givende himmelobjekt å rette teleskopet mot. Under stabile atmosfæriske forhold, som tillater bruk av høy forstørrelse, kan man virkelig komme tett på. Dette bildet viser blant annet sletten Mare Nectaris (Nektarhavet) til høyre, mens de to store og delvis sammenvokste kratrene nær midten heter Theophilus og Cyrillus.

Sigdfase

Fullmånen er fin, men det er enda mer spennende å studere vår nærmeste naboklode i teleskop når den har fase. Kratre og fjellformasjoner langs skillelinjen mellom den lyse og den mørke delen trer da ekstra tydelig fram. Bildet er tatt med et relativt lite, datastyrt teleskop til drøyt ti tusen kroner.

På mobilen eller på veggen

Teksten og bildene er hentet fra 2025-utgaven av håndboka Himmelkalenderen. Denne faktaspekkete, men lettleste astronomiske håndboka er spesiallaget for norske forhold og utgis fra i år som e-bok til mobil, nettbrett og PC/Mac. Med denne holder du deg oppdatert på alt som skjer på himmelen gjennom året, i tillegg til at du får en fyldig og rikt illustrert innføring i astronomi.

Himmelkalenderens veggkalender byr for øvrig på store og vakre astronomibilder samt nyttige månedsoversikter over planetene og aktuelle himmelbegivenheter. Lekker, nyttig og billig gave! Begge produktene kan bestilles her på nettsiden.

Se også

• Flere artikler om/med astronomibilder
• Er astrobildene bare juks?