Bildekavalkade: Kratre i solsystemet

Over 200 astronomibilder er med å krydre faktastoffet i boka Himmelkalenderen. 2027-utgavens bildekavalkade omhandler store kratre på planeter, måner og asteroider i solsystemet vårt. Hele teksten og alle bildene er gratis tilgjengelige her.

Store nedslagskratre

Vår hjemplanet må kunne sies å være rimelig godt utforsket og kartlagt, både fra bakkenivå og ved hjelp av fly og satellitter. Likevel har vi ikke identifisert flere enn rundt 200 nedslagskratre, altså fordypninger i jordskorpa forårsaket av nedslag av små og store himmelobjekter. Det lave antallet synlige kratre skyldes millioner og milliarder av år med platetektonikk, vulkanisme og mange ulike typer erosjon.

På steinplanetene og mange av månene ellers i solsystemet er saken en helt annen. Sårene etter kosmiske kollisjoner viskes ikke så lett ut når en klode mangler mange av de geologiske prosessene som har vært og fortsatt er aktive på Jordas overflate.

Kavalkaden byr på ti bilder av store nedslagskratre på planeter, måner og asteroider. For bedre å kunne danne seg et inntrykk av dimensjonene, kan det være nyttig å vite at avstanden i luftlinje mellom Oslo og Trondheim er rett i underkant av 400 km.

Rembrandt (Merkur)

Rembrandt er navnet på det nest største nedslagskrateret på solsystemets minste og innerste planet, Merkur. Krateret har en diameter på 716 km og ble oppdaget så sent som i 2008 på bilder tatt med romsonden MESSENGER. Det ble dannet for ca. 3,9 milliarder år siden, under en periode med kraftig bombardement tidlig i solsystemets historie – på engelsk kalt Late Heavy Bombardment. De forholdsvis jevne slettene inni krateret skyldes lava som har strømmet ut og dekket bunnen.

Selv om Rembrandts dimensjoner er imponerende, er krateret på langt nær planetens største. Caloris-bassenget har en diameter på hele 1550 km, altså nesten fire ganger avstanden Oslo–Trondheim. Ordet basseng brukes gjerne om kratre med diameter over 300 km. Rembrandt og mange andre kratre i denne kavalkaden kan derfor også kalles for bassenger.

Mead (Venus)

Mead, Venus’ største nedslagskrater, måler 270 km i diameter. Det har en indre og en ytre ring, hver bestående av en mer eller mindre sammenhengende fjellkjede. Den innerste synes å markere kanten på den opprinnelige fordypningen. Kratre med to eller flere konsentriske ringer er ikke uvanlige, men eksakt hvordan disse strukturene dannes, har ikke forskere fullgode teorier for.

Synlig lys kan ikke trenge gjennom planetens heldekkende, permanente og meget tette skylag. Dette bildet er basert på radarobservasjoner utført med Magellan-sonden i 1990 (de horisontale stripene er ikke ekte, men stammer fra bildebehandlingen).

Vredefort (Jorda)

Et av de største nedslagene på Jorda noensinne fant sted for to milliarder år siden i det som i dag er Sør-Afrika. Ny forskning indikerer at asteroiden som slo ned, hadde en diameter på 20–25 km og forårsaket et krater på opptil 300 km i diameter. Navnet er hentet fra byen Vredefort, som ligger nær midten av det opprinnelige krateret.

Selve krateret er for lengst erodert vekk, med unntak av et område med åser og fjell som sees på dette satellittbildet. Denne gjenværende resten markerer midten av krateret og ble skapt da den oppvarmede og flytende steingrunnen under nedslagsregionen «spratt tilbake» etter sammenstøtet. Slike fjell og opphøyde områder er vanlige å finne i sentrum av nedslagskratre også på andre kloder i solsystemet.

Sørpol–Aitken-bassenget (Månen)

Månens eldste, dypeste og største krater er Sørpol–Aitken-bassenget. Det ligger på Månens bakside og er derfor ikke synlig fra Jorda. Krateret kommer uansett best fram på et topografisk kart, der farger gir oversikt over terrengets høyde: gult og rødt angir høytliggende områder, blått og lilla lavtliggende regioner.

Hele det blå- og lillafargede området nær midten av kartet utgjør Sørpol–Aitken-bassenget. Diameteren er om lag 2500 km, dybden 6,2–8,2 km under middelnivået (av opplagte grunner har ikke Månen noe havnivå). Langs kanten ligger Månens høyeste fjelltopper, noen av dem oppimot 8,5 km høye. Nedslaget fant sted for drøyt 4,3 milliarder år siden.

For øvrig antas Månen å ha mellom en og to millioner kratre med diameter over 1 km. Hvis kratre ned mot 10 m tas med i beregningen, øker tallet til flere hundre millioner.

Utopia (Mars)

Utopia er det største bekreftede nedslagskrateret ikke bare på Mars, men i hele solsystemet vårt. Omtrentlig diameter er utrolige 3300 km. Krateret er med andre ord nesten like stort som Jordas måne. Det ble skapt for anslagsvis 4,1–4,3 milliarder år siden da et himmelobjekt på rundt 400–700 km i diameter traff den rustrøde naboplaneten vår.

Det meste av den gigantiske fordypningen er fylt igjen og danner i dag sletten Utopia Planitia (planitia er latinsk og betyr slette). Utopia er angitt på det topografiske kartet ovenfor sammen med to andre kjente, lavtliggende områder som er forårsaket av voldsomme nedslag: Hellas og Argyre har diameter på henholdsvis ca. 2300 km og 1700 km.

Rheasilvia (Vesta)

Millionvis av steinblokker og små kloder kalt asteroider kretser rundt Sola mellom banene til Mars og Jupiter. En av disse, Vesta, har et unikt krater som knapt kunne vært større. Det måler ca. 505 km, tilsvarende 90 prosent av asteroidens diameter! Krateret dekker det meste av asteroidens sørlige halvkule, her vist delvis i skygge på et bilde fra romsonden Dawn, som gikk i bane rundt kloden fra juli 2011 til september 2012.

Den store kulen i midten av krateret er 200 km i diameter og strekker seg mer enn 20 km fra fot til topp. Den er faktisk et av de høyeste fjellene i hele solsystemet.

Valhalla (Callisto)

På Jupiter-månen Callisto finnes et iøynefallende krater kalt Valhalla med et stort antall konsentriske ringer som strekker seg opptil 1900 km fra senteret. Objektet som slo ned, knuste trolig den store månens sprø, ytre skall (litosfæren) og trengte ned til det delvis flytende materialet under. Dette materialet fløt så innover for å fylle hullet som nedslagslegemet hadde skapt. Forskere mener et slikt forløp kan forklare de mange ringene, men som tidligere nevnt, har man ikke allment aksepterte teorier for dannelsen av kratre med kompliserte ringstrukturer.

Selve nedslagskrateret, det lysegrå området litt ovenfor midten av bildet, har en diameter på ca. 360 km. Estimater for alderen varierer fra to til fire milliarder år.

For øvrig inneholder bildekavalkaden ingen eksempler på kratre på Jupiter, Saturn, Uranus eller Neptun. Grunnen er at disse gassplanetene ikke har noen fast overflate. Kortlivede spor etter kosmisk beskytning kan derimot observeres i planetenes atmosfære (se håndbokas kapittel om Jupiter).

Odysseus (Tethys)

På Tethys, en av ringplaneten Saturns nesten 300 kjente måner, stjeler Odysseus-krateret all oppmerksomhet. Størrelsen er 445 km, tilsvarende mer enn 40 prosent av klodens diameter. Krateret ble oppdaget i 1981 i forbindelse med romsonden Voyager 2s forbiflyging av Saturn-systemet.

Ved nedslagstidspunktet var Tethys sannsynligvis varm nok til at den var fleksibel og kanskje attpåtil flytende i sitt indre. Kloden var derfor i stand til å absorbere den enorme energien fra kollisjonen. Hadde Tethys’ indre vært kaldere og dermed fastere og sprøere, kunne sammenstøtet endt med at hele månen ble knust i biter.

Engelier (Iapetus)

Som veldig mange andre måner er Iapetus mer eller mindre dekket av nedslagskratre. Flere av dem er virkelig store, deriblant Engelier. Med en diameter på 500 km er krateret det nest største på denne Saturn-månen. Engelier er dannet delvis oppå et nesten like stort krater kalt Gerin, som vi kan se deler av til høyre.

Engelier og Gerin holder til på Saragossa Terra, som er navnet på den sørlige delen av Iapetus’ meget reflekterende og lyse side. Overflaten på den andre siden er derimot svært mørk. Du kan lese mer om den besynderlige månens todelte utseende, pluss en snodig fjellrygg som strekker seg langs klodens ekvator, i forrige utgave av håndboka, alternativt på Himmelkalenderens hjemmeside.

Dorothy (Charon)

14. juli 2015 suste romsonden New Horizons, med en hastighet på 50 000 km/t, forbi dvergplaneten Pluto og dens fem kjente måner i det ytre solsystem. Fram til da fantes ikke bilder av overflaten til disse fjerne klodene. På bilder av den store månen Charon identifiserte astronomer raskt et stort krater, som senere fikk navnet Dorothy.

Krateret sees like under og til høyre for det mørke området nær klodens nordpol. Det måler om lag 260 km i diameter, med dybde på ca. 6 km og en topp i midten som er omkring 4 km høy. Sonden rakk ikke å fotografere hele Charons overflate i høy oppløsning, så man kan ikke utelukke at det skjuler seg enda større kratre der.

Faktakilder: NASA, JPL og Wikipedia

På mobilen/nettbrettet eller på veggen

Teksten og bildene er hentet fra 2027-utgaven av boka Himmelkalenderen. Denne faktaspekkete, men lettleste astronomiske håndboka er spesiallaget for norske forhold og utgis som e-bok til mobil, nettbrett og PC/Mac. Med denne holder du deg oppdatert på alt som skjer på himmelen gjennom året, i tillegg til at du får en fyldig og rikt illustrert innføring i astronomi.

Himmelkalenderens veggkalender byr på store og vakre astronomibilder samt nyttige månedsoversikter over planetene og aktuelle himmelbegivenheter. Lekker, nyttig og billig gave! Produktene kan bestilles her på nettsiden.

Se også

• Måner i solsystemet
• Vulkanisme i solsystemet
• Is i solsystemet
• Astrofotografering
• Flere artikler om/med astronomibilder