Observasjonstips for nybegynnere

Observasjonstips, nybegynner, teleskop

Astronomene bygger gigantiske observatorier på fjerne fjelltopper og sender teleskoper opp i rommet for å avdekke universets hemmeligheter. Heldigvis trenger vi ikke spesielt dyrt eller avansert utstyr for å bli begeistret av den vakre stjernehimmelen. Et øye eller to duger lenge, men ekstra spennende blir det selvsagt hvis vi bruker en kikkert eller et teleskop. Men hva er viktig å tenke på når det gjelder stjernetitting og hva kan en nybegynner forvente å se?

Galileo Galilei i Dogepalasset

Galileo Galilei viser fram sitt teleskop for dogen i Venezia, Leonardo Donato, i 1609. Kilde: Wikipedia

En mørk og klar kveld kan by på hundrevis av stjerner, opptil fem planeter og Månen uten bruk av hjelpemidler. Det skal likevel ikke mer til enn en vanlig prismekikkert, en landskapskikkert eller et lite teleskop for å gjøre observasjonene mange hakk mer interessante.

For drøyt 400 år siden, i 1609, gjorde vitenskapsmannen Galileo Galilei de første observasjoner av natthimmelen med et astronomisk teleskop. Det lille instrumentet gjorde Galilei i stand til å se svakere lyskilder enn med det blotte øye, og forstørrelsen hjalp han til å avdekke flere detaljer: kratre og fjellkjeder på Månen, den stjernebestrødde Melkeveien, Venus sine faser og Jupiters store måner, bare for å nevne noe.

I det følgende presenterer jeg noen enkle råd og tips som nybegynnere kan legge seg på minnet før de går ut og gjør sine første oppdagelser på stjernehimmelen. Jeg tar også med litt om hva slags objekter man kan forvente å se gjennom et amatørteleskop. Selv om dette ikke er en brukerveiledning i hvordan man finner fram på stjernehimmelen eller hvordan man bruker et teleskop, så er det en rekke tips på slutten av artikkelen som er nyttige å lese før man går til innkjøp av stjernekikkert.

Din guide til universet!

PS: Sjekk den astronomiske håndboka Himmelkalenderen for tips til begivenheter du kan se på stjernehimmelen over Norge gjennom året.

Hovedpunkter

  • Sted
  • Nattsyn
  • Justering av teleskopets søkekikkert
  • Bruk lav forstørrelse
  • Begynn med enkle himmelobjekter
  • Realistiske forventninger
  • Hva kan du forvente å se?
  • Utstyr: kikkert og teleskop
  • Mer informasjon: bøker og linker
Vinterhimmel

Vakker vinterhimmel. Foto: Stefan Seip

Sted

– så mørkt som mulig, med stabilt underlag, rolige luftlag og uten sterke lyskilder i nærheten

Observasjoner av svake himmelobjekter krever at det er mørkt rundt deg. Det klart beste er å dra utenfor tettbebygde strøk, der himmelen er mørk og dessuten fri for støv og forurensning. En mørk himmel gjør det mulig å se svakere lyskilder, siden kontrasten mellom himmelbakgrunnen og f.eks. en stjernehop eller stjernetåke blir større.

Varmeturbulens og uroligheter i luften kan ødelegge mye for bildet man ser gjennom et teleskop. Unngå derfor å observere gjennom et åpent vindu eller dør, der den varme luften strømmer ut i den mye kaldere kveldsluften, eller nær en varmekilde utendørs om vinteren. (Å observere gjennom et lukket vindu er heller ikke så bra, siden lyset må gå gjennom glassruten.) Urolig luft nær bakken og i atmosfæren utgjør faktisk den største begrensningen når astronomer – profesjonelle så vel som amatører – studerer himmellegemene: Under høy forstørrelse blinker og danser stjernene fram og tilbake, og planetene og Månen ser ut som de «koker», dvs. de blir uklare. Hvis du ikke klarer å fokusere og få objektene skarpe, trenger det altså ikke være noe galt med utstyret eller deg. Merk også at teleskopet virker optimalt først når det har samme temperatur som omgivelsene, noe som kan ta en time eller mer hvis det tas fra en varm stue og ut i den iskalde vinternatta.

Når man bruker et teleskop eller kikkert på stativ, er det avgjørende at grunnen er hard og stabil. Det skal svært lite til for at teleskopet vibrerer og dermed gjør det umulig å studere objektet man har siktet seg inn på. Og jo større forstørrelse man bruker, desto verre er det. Dette er en av mange grunner til ikke å gå amok med forstørrelsen – mer om dette senere. En vaklete veranda eller løs snø som underlag er ikke å anbefale. Stativet må stå helt støtt.

Hvis du kommer ut av dusjen og ser en flott månesigd ut av vinduet en kald vinterkveld, så still for all del opp kikkerten foran vinduet og nyt synet, selv om du bryter noen – eller alle – av reglene for optimale observasjonsforhold. Den viktigste regelen er å faktisk bruke kikkerten eller teleskopet!

Rødt lys bevarer nattsynet

Rødt lys bevarer nattsynet. Stjerneparty i Texas. Foto: R. Ronhaar og T. Hargis

Nattsyn

– ikke se direkte på sterke lyskilder og bruk lommelykt med rødt lys

Det er viktig å beholde nattsynet ved stjernetitting. Det tar gjerne oppimot en halv time i mørket før øynene våre er tilpasset, samtidig som et sekunds sterkt lys er nok til å ødelegge det. Unngå derfor å se direkte på veibelysning, billys, lommelykter osv. Bruk en lommelykt med rødt lys (noe som ikke skader nattsynet) hvis du skal lese stjernekart eller se hvor du tråkker. Rødlysende lykter kan kjøpes i spesialforretninger (teleskopforhandlere, Clas Ohlson etc.) eller man kan sette et rødt filter – eller male med rød neglelakk – på glasset foran pæra.

Når man observerer meget svake og gjerne utstrakte objekter (typisk stjernetåker og galakser), kan det dessuten hjelpe å se litt på siden av objektet. Prøv og ikke stirr direkte på objektet – ja, det er litt uvant i starten. Hvis du lar øynene vandre litt rundt, vil du sannsynligvis se objektet tydeligere.

Lyset fra Månen kan være ganske så sterkt og påvirker hvor svake objekter vi kan se. Det er best å observere når månefasen er liten og himmelen mørkere. Og hvis du ved et uhell skulle komme til å få Månen i teleskopets synsfelt, så er nattsynet med en gang svekket. Gjør derfor eventuelle observasjoner av Månen til slutt.

Justering av teleskopets søkekikkert

– en ferdig innstilt søkekikkert gjør observeringen lettere og raskere

Søkekikkert

Still inn teleskopets søkekikkert (eller søker) før du går ut i mørket og observerer. Søkekikkerten er en liten kikkert (merket A på bildet) med lav forstørrelse og trådkors som man bruker for å sikte teleskopet inn mot objektet en vil se på. Justeringen gjøres enklest i dagslys:

Rett teleskopet mot en fjern gjenstand, f.eks. toppen av en flaggstang eller pipe langt borte, og sentrér objektet slik at det er midt i synsfeltet når du ser gjennom okularet (B). Still deretter inn søkekikkerten slik at objektet er midt i, og stram skruene. Pass på at teleskopet eller stativet ikke beveger seg i mellomtiden. Du bruker samme framgangsmåte hvis teleskopet ditt har såkalt rødpunktssøker (uten forstørrelse) i stedet for tradisjonell søker.

Når du står under stjernehimmelen, bruker du søkekikkerten til å manøvrere deg fram før du ser i selve teleskopet.

Bruk lav forstørrelse

– høy forstørrelse imponerer ingen!

Begynn alltid å observere med lav forstørrelse, dvs. bruk okularet merket med det største tallet – typisk mellom 20 og 40 mm (millimeter). Disse okularene har vanligvis større frontlinser enn de som forstørrer mye. Det er betydelig lettere å finne et himmelobjekt med bruk av lav forstørrelse, siden synsfeltet er større.

Den kanskje største feilen nybegynnere gjør, er å bruke for høy forstørrelse. Dette gir et uklart og mørkt bilde, som dessuten blir mer følsomt for vibrasjoner og rystelser i stativet. Ofte setter dårlige observasjonsforhold med ustabile luftlag en begrensning på omtrent 100X forstørrelse. Start med lav forstørrelse og prøv deg eventuelt fram med høyere forstørrelse og se om bildet virkelig blir mer detaljert. Man erfarer fort at okularer som gir veldig høy forstørrelse, blir relativt lite brukt (mer om dette senere). Hvordan man regner ut forstørrelsen med et gitt teleskop og okular kommer vi til senere i artikkelen.

Stjernebildet Orion viser vei

Begynn med enkle himmelobjekter

– øvelse gjør mester, begynn med det enkle

I starten er det både fornuftig og morsomst å rette teleskopet mot objekter som er enkle å finne og som gir fine resultater sett gjennom teleskopet. Eksempler her er Månen, stjernehopen Pleiadene i Tyren og Dobbelthopen i Perseus, planetene Saturn og Jupiter og kanskje den berømte Oriontåken nedenfor Orions belte. Å finne fjerne galakser og svake stjernetåker krever øvelse, for det er ikke bare snakk om hvilket utstyr man har.

Man kan ha mye moro bare med å utforske Månens kratre og fjellformasjoner eller telle alle stjernene i Pleiadene. Øv deg først på å bruke teleskopet og utstyret som følger med, og lær deg så noen få stjernebilder og hvordan du orienterer deg på himmelen; figuren over viser hvordan Orion kan brukes som veiviser. Etter en stund kan man gå videre og prøve å finne stjernehoper, tåker og galakser man har sett på stjernekartet eller med planetariumsprogrammet på datamaskinen. Ha litt tålmodighet med deg selv.

Har du kjøpt et teleskop med datastyrt montering bør bruksanvisningen leses nøye. Når alt virker, er det et imponerende redskap som mer eller mindre automatisk finner fram til himmelobjektene du ønsker å se. Men det er gjerne et par–tre ting som skal stilles inn og kalibreres først, og gjør man ikke dette, ender det fort i frustrasjon. Det skader uansett ikke å lære seg å navigere på stjernehimmelen på «gamlemåten».

På dagtid kan man enkelt observere solflekker på Sola. Men husk: Se aldri på Sola uten skikkelig solfilter foran kikkerten eller teleskopet!

Hyadene og Pleiadene

Stjernehopene Pleiadene (øverst t.h.) og Hyadene (nede t.v.) er fine objekter sett gjennom en prismekikkert eller et teleskop med lav forstørrelse. Komet Machholz er synlig et stykke under Pleiadene, og den gule stjernen ved Hyadene er Aldebaran, Tyrens øye. Foto: David Lee

Realistiske forventninger

– det er forskjell på et lite amatørteleskop og et profesjonelt observatorium på størrelse med et femetasjes hus

Ha realistiske forventninger! Selv et stort amatørteleskop er sjanseløs mot bildene man får med et profesjonelt observatorium. Det vil ikke gi de samme flotte fargene og detaljene man ser i astronomiblader eller på TV. Det menneskelige øye er heller ikke noe kamera; astrofotografier tas gjerne med meget lange eksponeringstider og etterbehandles på datamaskiner for å få fram alle detaljer og fargenyanser. Som nevnt ovenfor: Start med enkle himmelobjekter ethvert teleskop vil klare, og gå videre til mer utfordrende mål senere.

Å se skyggen falle ned i et månekrater eller Saturns vakre ringer – med egne øyne og gjennom sitt eget teleskop – vil garantert ikke skuffe nybegynneren. Hvis man senere oppsøker f.eks. Andromedagalaksen eller Krabbetåken med et større amatørteleskop, vil man oppleve at disse knapt nok ligner bildene tatt med spesialkameraer og dyre teleskoper. Men gleden av endelig å få øye på en liten tåkedott av en galakse eller stjernetåke ligger ikke nødvendigvis i fargene eller detaljene. Spenningen og opplevelsen kommer av å med egne øyne oppdage vår nabogalakse 2,5 millioner lysår unna oss, og å se gassrestene etter den gigantiske supernovaeksplosjonen som kinesiske astronomer var vitne til i år 1054.

Hva kan du forvente å se?

– Månen, Saturn, Jupiter og utvalgte stjernehoper er favorittene blant nybegynnerne

Under beskrives hvordan noen kjente objekter kan forventes å se ut gjennom et mindre amatørteleskop. Med «lite» teleskop mener vi et med om lag 6 til 10 cm lysåpning, mens et «stort» et har lysåpning på rundt 20 cm eller mer.

Månen er et objekt som kan framvise utrolige detaljer selv i et lite teleskop, og den skuffer sjelden nybegynneren. Du kan se kratre, fjell, «hav» (eldgamle lavafylte nedslagskratre) og andre overflateformasjoner. Månen observeres helst når den har fase, dvs. ikke ved fullmåne. Skillelinjen mellom den mørke og den opplyste delen av Månen kalles terminator, og det er her man ser detaljer i månelandskapet best.

Sett gjennom et teleskop kan lyset blir ubehagelig sterkt, men et månefilter bakpå okularet demper dette og øker samtidig kontrasten. Et månefilter koster drøyt hundrelappen og følger av og til med teleskopets utstyrspakke. Kjøp gjerne et månekart – eller bruk det enkle kartet under i mellomtiden – og se om du kan identifisere de ulike kraterne og «havene», f.eks. der Apollo 11 landet i 1969 (markert med en X). Linker til detaljerte nedlastbare månekart finnes til slutt i artikkelen.

Månekart
«Hav»:

  • 1. Mare Imbrium (Regnhavet)
  • 2. Oceanus Procellarum (Stormenes hav)
  • 3. Mare Humorum (Det fuktige hav)
  • 4. Mare Nubium (Skyenes hav)
  • 5. Mare Frigoris (Det kalde hav)
  • 6. Mare Serenitatis (Det fredfulle hav)
  • 7. Mare Tranquillitatis (Stillhetens hav)
  • 8. Mare Crisium (Krisenes hav)
  • 9. Mare Fecunditatis (Fruktbarhetens hav)
  • 10. Mare Nectaris (Nektarhavet)

Kratre:

  • 11. Tycho
  • 12. Copernicus
  • 13. Kepler
  • 14. Plato
  • 15. Grimaldi
  • 16. Archimedes
  • 17. Aristoteles
  • 18. Posidonius
  • 19. Ptolemaios
  • 20. Stevinus
Planetene sett i amatørteleskop

Planetene fotografert med et mellomstort amatørteleskop. Fra venstre: Merkur, Venus, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun

Merkur, solsystemets innerste planet, er vanskelig å få øye på fordi den er så nær Sola på himmelen. Hvis du finner den, enten som morgen- eller aftenstjerne, kan du se fasen, akkurat som med Månen. Merkur er altfor liten til at man kan se overflatetrekk.

Venus opptrer også som enten morgen- eller aftenstjerne og avslører fasen sett gjennom et teleskop. Overflatedetaljer er umulige å se, ettersom planeten er permanent innhyllet i en tykk, gulaktig atmosfære.

Mars observeres enkelt i et lite teleskop, men skuffer ofte nybegynneren. Overflatedetaljer kan egentlig bare observeres når den er nærmest Jorda (opposisjon), dvs. i løpet av noen uker hver 26. måned. Selv når den røde planeten er på sitt nærmeste, er den svært liten. Under gode observasjonsforhold og med stor forstørrelse kan man ane en hvit polkappe og grove overflatetrekk.

Månen og Jupiter

Månen og gasskjempen Jupiter. Foto: Johannes Schedler

Jupiter er den planeten som observert fra Jorda ser størst ut. Men den er langt unna, og sammenliknet med Månen framstår den som en liten, stripete skive (se bildet). Amatørastronomen kan likevel se gassbåndene i planetatmosfæren og muligens Den store røde flekk – et enormt uværsområde som har eksistert i over 300 år og som er stort nok til å romme halvannen jordklode. De fire galileiske månene, oppkalt etter Galileo Galilei, kan sees som små prikker selv i et lite teleskop.

Saturn er et yndet mål for amatørastronomene grunnet det flotte ringsystemet, som består av små og store is- og steinpartikler. Helningen til ringene varierer. Høsten 2009 så man ringene rett fra kanten, men siden da er helningen blitt større og ringsystemet mye enklere å observere. Et mørkt område i ringsystemet, den såkalte Cassinis deling, er lett synlig i et amatørteleskop. Under gode forhold kan man skjelne enkelte skybelter i planetatmosfæren og muligens også månen Titan.

Uranus og Neptun er vanskelige mål, og man skal vite eksakt hvor man skal lete. Gjennom et teleskop ser ikke Uranus og Neptun ut som annet enn små, grønnblå prikker. Dvergplaneten Pluto er for øvrig ikke observerbar for nybegynneren.

Solformørkelse

Delvis solformørkelse. Tre små solflekker er synlige mot randen til venstre. Bilde: Richard Griffith

Sola er ikke en kjedelig, gul skive slik mange tror. Spesielt de mørke solflekkene er spennende å studere – de endrer form og posisjon fra dag til dag. Ved solformørkelser er det selvfølgelig ekstra stas å ha et teleskop å se gjennom. NB: Spesialfilter foran teleskopets lysåpning må brukes ved solobservasjoner! Uten filter risikerer du varig skade eller blindhet! Den lille søkekikkerten bør enten fjernes eller teipes over, slik at man ikke ufrivillig ser inn i den når man bøyer seg ned mot okularet. Så lenge du har et solfilter festet trygt foran teleskopet, er observasjoner av Sola ufarlige.

Meteorer eller stjerneskudd observeres med det blotte øye. De oppstår og forsvinner svært fort, og dekker et område mye større enn et teleskops eller en kikkerts synsfelt. Lyssterke kometer er derimot et fint mål for kikkerter og teleskoper med lav forstørrelse og vidt synsfelt.

Dobbelthopen, Jupiter og Oriontåken

Eksempler på hva du kan forvente å se i et 8- til 10-tommers teleskop under gode atmosfæriske forhold: Dobbelthopen (to åpne stjernehoper) i Perseus, gasskjempen Jupiter og de fire galileiske måner, og til slutt Oriontåken (emisjonståke). Illustrasjon: backyardvoyager.com

Stjerner ser man svært mange av gjennom en kikkert eller et teleskop. Den helt ferske observatør vil bli overrasket av minst to ting: 1) hvor enormt mange stjerner man ser selv i tilsynelatende «tomme» himmelområder, og 2) at en stjerne ser ut som en prikk selv under høy forstørrelse. Stjernene er rett og slett så langt unna at de framstår som små lysprikker selv i profesjonelle teleskop. Tette ansamlinger av stjerner, såkalte stjernehoper, er ofte vakre sett med kikkert eller små teleskoper. Enkelte dobbeltstjerner der komponetene har ulik farge, er også verdt å få med seg.

«Deep Sky Objects», eller «dypromsobjekter» på middels bra norsk, er en samlebetegnelse for svake himmelobjekter utenfor solsystemet. Den omfatter bl.a. stjernehoper, stjernetåker og galakser. Siden slike objekter er lyssvake og diffuse (dvs. ikke punktkilder som stjernene eller lysende skiver som planetene) er de en større utfordring for nybegynneren. Hvor godt man ser en fjern galakse eller en svak stjernetåke, avhenger både av observasjonsforholdene og teleskopets lysåpning. Uansett kan man ikke forvente å observere noe i nærheten av de fargene og detaljene objektene framviser når de avbildes i blader og på plakater. Galakser og tåker ser ofte ut som diffuse lysflekker selv i store amatørteleskop. Dobbeltstjerner og ikke minst stjernehoper er derimot veldig flotte selv i små teleskoper.

(Kilde for listen over: rocketroberts.com. Boka Himmelkalenderen inneholder opp- og nedgangtider for Sola, Månen og planetene, i tillegg til stjernekart og nærmere beskrivelser av planetenes vandringer gjennom året. Almanakk for Norge har også detaljerte tabeller for planetene, Sola og Månen.)

Prismekikkert til astronomibruk

Utstyr: kikkert og teleskop

– vanlig prismekikkert og/eller et astronomisk teleskop, enkle stjernekart, en liten dose tålmodighet og masse varme klær

I tillegg til et stjernekart vil en nybegynner i astronomiske observasjoner trenge en prismekikkert og/eller et teleskop. En vanlig kikkert av god kvalitet er nyttig av flere grunner: Den har lav forstørrelse (typisk 7–10 ganger), gir et stort og lyssterkt synsfelt, er veldig lett å ta meg seg og koster relativt lite. Fra litt under tusenlappen og oppover er plutselig mange tusen stjerner innen rekkevidde. Til nattobservasjoner anbefaler man ikke de aller minste og billigste kikkertene. Bruk helst en med stor lysåpning (dvs. størrelsen på linsene foran), typisk en 7×50-type – denne forstørrer 7 ganger og har lysåpning/objektivdiameter på 50 mm. Prismekikkerter til astronomibruk fås i størrelser opp mot 25×100, men når kikkertene blir så store og forstørrelsene så høye, må man bruke stativ. Slike kikkerter har feste for fotostativ, noe som ikke trenger koste mange hundrelappene.

Det er givende å bli kjent med stjernehimmelen gjennom en kikkert. Spesielt Månen og stjernehoper, deriblant Pleiadene, Hyadene og Dobbelthopen, er vakre å se på. De fleste teleskoper har for lite synsfelt til at man får med seg alle stjernene i en åpen stjernehop i et jafs. Det vide synsfeltet er prismekikkertens store fordel. En god kikkert er et mye bedre redskap enn et plastteleskop til under tusenlappen.

Astronomiske teleskoper kommer i alle mulige størrelser og prisklasser. Før man går til innkjøp bør man tenke over hva slags objekter man kommer til å observere mest, hvor lett teleskopet skal være å bruke og sette opp, samt pris. For å få glede av et teleskop, må man også være villig til å sette seg inn i hvordan det virker og hvordan man orienterer seg på himmelen. Det er lurt å skaffe seg en håndbok i praktisk astronomi og selvsagt et stjernekart – i alle fall et enkelt et. Stjernehimmelen snurrer rundt, og ulike stjernebilder og objekter er synlige til forskjellige tider av døgnet og året. Uten noen forberedelser overhodet kan den første turen ut i stjernenatten bli en gedigen skuffelse, med det resultat at teleskopet etter hvert blir stående og samle støv.

I Norge er som regel kveldene og nettene kjølige. (Siden vi bor så langt nord, blir det ikke mørkt nok om sommeren til skikkelig stjernetitting). Det kan bli bitende kaldt når man blir stående lenge i ro foran teleskopet. Ta på flere lag med varme klær. Bruk gjerne et tynt par hansker, slik at du lettere kan håndtere teleskopet, okularene og den følsomme fokuseringen.

Mer om teleskoper: typer, lysåpning, forstørrelse, utstyr etc.

Foruten kvaliteten på optikken avhenger et teleskops ytelse hovedsakelig av den lyssamlende evnen, som bestemmes av størrelsen på lysåpningen (eller objektivet). Hovedoppgaven til et teleskop er å samle lys. Et teleskop med liten lysåpning, dvs. rundt 6–10 cm i diameter, passer best til lyssterke objekter som Månen, planetene, dobbeltstjerner og stjernehoper. Ønsker man å studere svake stjernetåker og galakser skikkelig, bør man opp i 15–20 cm lysåpning eller mer.

Lysåpningen angis ofte i tommer (1″=2,54 cm) – eksempler er 2,4″=6 cm, 4″=10 cm og 6″=15 cm. Maksimal forstørrelse for et gitt teleskop beror på teleskopets lysåpning. Annonser for små og billige teleskoper med 300X forstørrelse er ren juks (mer om dette litt senere). Ikke se etter forstørrelsen når du skal handle teleskop! God optikk og stødig montering er viktigst.

Det finnes tre hovedtyper: linseteleskop, speilteleskop og teleskoper med en kombinasjon av linser og speil.

Teleskoptyper

Et linseteleskop (også kalt refraktor) er egentlig et langt rør med en objektivlinse foran og en fokuseringsmekanisme bakerst (type A på figuren). Gode linser er dyre å produsere, derfor har refraktorene relativt små objektivdiametre. Refraktorer med lysåpning på 6–10 cm trenger likevel ikke koste mer enn 2000–5000 kr (inkludert stativ), og slike passer best til observasjoner av Sola, Månen og planetene, samt dobbeltstjerner og stjernehoper. Fjerne og svake himmelobjekter er ikke så lett tilgjengelige pga. den relativt lille objektivdiameteren.

Et speilteleskop (reflektor) benytter speil i strålegangen – vanligvis et hovedspeil i bunnen av teleskoprøret og et sekundærspeil ved fronten (type B på figuren). Speil er billigere å produsere enn linser, og reflektorens lyssamlende evne per krone er som regel uslåelig. En reflektor med 11–20 cm hovedspeil kan man få fra 3000 til 6000 kr (inkludert stativ), og da er også flere galakser og tåker innen rekkevidde. Kontrasten ved f.eks. planetobservasjoner er nok bedre i et linseteleskop av samme kvalitet, og speilteleskopene krever dessuten litt vedlikehold innimellom.

Hvis man vil ha et meget kompakt teleskop, kan en se etter såkalte katadioptriske teleskop, ofte av typen Schmidt- eller Maksutov-Cassegrain (type C på figuren over). Her foldes strålegangen ved å bruke kombinasjoner av speil og korreksjonslinser, slik at man får et teleskop med lang brennvidde i en kompakt innpakning. Regn med rundt 3500 kr for den enkleste 9 cm-utgaven og minst 7000 kr for et med 12,5 cm (5″) lysåpning.

Teleskop-deler

A: lysåpning, B: 90-graders «diagonal» + okular, C: søkekikkert, D: motorisert ekvatorialmontering, E: håndkontroll for datastyring, F: justerbart stativ

Enkelte landskapskikkerter kan også anvendes til astronomiske formål. Det er lettest å bruke modellene som har 45º innsyn, ettersom de skal rettes opp mot himmelen.

Teleskoper selges som regel med montering og stativ. Det finnes to hovedtyper. Alt-asimut-monteringen kan bevege teleskopet opp og ned og dreie det parallelt med horisonten. Den mer avanserte ekvatorialmonteringen gjør at teleskopet lettere kan følge stjernenes bane over himmelen. I de senere år har det kommet elektronisk styrte monteringer med databaser som inneholder flere tusen astronomiske objekter. I Norge kan man få et lite, computerstyrt teleskop med akseptabel optikk for rundt 4000 kr. De dyreste modellene har til og med innebygd GPS. Tilleggsutstyr som f.eks. ekstra okularer, filtre og kameraadaptere gjør teleskopet til et enda kraftigere og mer fleksibelt instrument.

Søk råd hos lokale astronomiforeninger, amatørastronomer eller spesialforhandlere før du går til innkjøp av et teleskop. Hvis du har seriøse ambisjoner om å observere og har noen tusenlapper til overs, så vil du neppe angre på å kjøpe et kvalitetsteleskop du kan vokse med. Her snakker vi om god optikk og en solid og stødig montering, gjerne med datastyring. Er du derimot usikker på hvor langt du vil ta interessen, så kjøp heller et mindre teleskop som er lett å ta med seg og raskt å sette opp. Datastyring høres spennende ut, men hvis man ikke orker å sette seg inn i bruken, kan man heller legge pengene i bedre optikk og mer tilleggsutstyr. Ta først en tur under stjernehimmelen med en vanlig kikkert i hånden, og se om det fascinerer nok til å investere i et astronomisk teleskop.

(Teksten over er basert på artikkelen side 96–97 i Himmelkalenderen.)

Okularer

Forstørrelse og okularer

Forstørrelsen til et teleskop endres ved å bytte okularer. Okularer finnes i størrelser – dvs. med brennvidder – fra rundt 3 til 50 mm og med innfatning på 1,25″ (mest vanlig) og 2″ (på dyrere og større teleskoper). Lave tall gir stor forstørrelse og mindre synsfelt, høye tall gir lav forstørrelse og bredere synsfelt. Forstørrelsen et gitt okular gir, avhenger av teleskopets brennvidde. Samme okular gir dermed ulik forstørrelse på ulike teleskoper. Formelen er enkel:

Forstørrelse = teleskopets brennvidde / okularets brennvidde ,

der brennviddene måles i samme enhet (typisk mm).

Eksempel: Anta at vi har to okularer til rådighet, et merket «25 mm» og et merket «10 mm», og et teleskop med brennvidde på 75 cm, dvs. 750 mm. Forstørrelsene okularene gir med dette teleskopet er da 750 mm / 25 mm = 30X og 750 mm / 10 mm = 75X.

Maksimal forstørrelse bestemmes av teleskopets lysåpning. Lysets bølgenatur og øyets oppløsningsevne setter en øvre grense for hvor mye teleskopet kan forstørre. En god tommelfingerregel er denne:

Maksimal forstørrelse ≈ 2 × lysåpningen i mm

Eksempel: De aller minste teleskopene som selges er gjerne linseteleskoper med et objektiv på 60 mm i diameter, mens speilteleskoper med 150 mm lysåpning er en populær størrelse for den litt mer ambisiøse nybegynneren. Maksimal forstørrelse fra disse modellene er dermed henholdsvis 2 × 60 (mm) = 120X og 2 × 150 (mm) = 300X. I praksis er imidlertid tallene en del lavere: Lufturo begrenser hvor høyt du kan gå, og hvis optikken er dårlig, blir bildet uklart lenge før den maksimale verdien er nådd. Husk også at høy forstørrelse stiller store krav til monteringen og stativet. Annonser hvor det reklameres for 300X forstørrelse fra et teleskop med objektiv på kun 60 mm, er bare tull!

Kvaliteten på okularet har mye å si for bildet man ser gjennom et teleskop. Kjøp heller et par gode okularer (gjerne et på 25–40 mm og et på 10–15 mm) enn en haug med billige og halvdårlige okularer. Unngå for all del de aller billigste modellene med brennvidder fra 3 mm til rundt 10 mm; disse er ubrukelige! Dessverre er det ofte slike okularer som følger med teleskopene i den aller laveste prisklassen.

Selv om det er relativt få faktorer som bestemmer et teleskops ytelse (lysåpning, brennvidde, okular, montering), så kan det være forvirrende for en som er helt fersk på området. Og hvordan vet man om optikken og monteringen er av bra kvalitet? Snakk gjerne med noen som har erfaring med teleskoper og som samtidig kan komme med anbefalinger til okularer og annet tilleggsutstyr som passer til ditt bruk.

Hestehodetåken og Flammetåken i Orion

Bildene fra de beste amatørastronomene er imponerende. Her sees den gulaktige Flammetåken (t.v.) og den mørke Hestehodetåken (t.h) i stjernebildet Orion, fotografert av Robert Gendler fra USA.

Mer informasjon: linker og bøker

– diskusjonsfora, håndbøker, stjernekart, astrofotografering, innføringsvideoer på YouTube m.m.

Astrolinker (også tilgjengelig fra hovedmenyen øverst på denne nettsiden) inneholder en rikholdig samling linker til ulike astronomiressurser på internett. Jeg tar likevel med noen konkrete eksempler her:

Mitt første teleskop er en artikkel på stjerneporten.no med generell informasjon om amatørteleskoper og konkrete kjøpetips.

astro-forum.dk kan nybegynnere få svar fra erfarne amatørastronomer på spørsmål relatert til observasjoner og utstyr.

Denne teleskop-simulatoren viser hvordan ulike himmelobjekter ser ut med forskjellige teleskoper og okularer. Velg «Detailed simulation» og juster brennvidden («focal length») til teleskopet og okularet («eyepiece») du ønsker å simulere. Objekt velger du nederst.

«Amateur Astronomy for Beginners» på YouTube – en serie instruksjonsvideoer for bruk av teleskop.

Et par velkjente teleskopforhandlere i USA er Astronomics og telescopes.com. Optikk og teleskoper er mye billigere (oppimot 2–3 ganger) i USA sammenliknet med Norge, men husk at frakt og moms kommer i tillegg. Garantien gjelder ikke nødvendigvis i Europa heller.

Oriontåken

Oriontåken fotografert med et lite digitalkamera, hjemmelaget adapter og et billig, lite teleskop (70 mm refraktor). Bilde: Trygve Lindersen

Artikkelserie i tre deler om astrofotografering med digitalt speilreflekskamera (på norsk). Man kan også ta overraskende bra bilder selv med et vanlig digitalkamera eller webkamera og et teleskop av kurant kvalitet.

Et lite utvalg norskspråklig litteratur for den ferske stjernetitter:

  • Praktisk astronomi er ei god, norsk håndbok for deg som vil bli bedre kjent med stjernehimmelen og gjøre egne observasjoner. Inneholder også stjernekart.
  • Himmelrommet av David H. Levy er oversatt til norsk og gir også en fin innføring i astronomi og amatørobservasjoner.
  • Himmelkalenderen utgis årlig og er en astronomisk håndbok og kalender i lommeformat, med oversikt over aktuelle begivenheter på natthimmelen.
  • Et dreibart stjernekart, en såkalt planisfære, er kjekk å ha. Still inn dato og klokkeslett, og kartet viser hvilke stjernebilder som står hvor på himmelen. Praktisk stjerneatlas er tilpasset norske forhold og inneholder store og detaljerte kart.
  • Himmelen sett fra Jorda (Gyldendal 2007) er ei stor bildebok som presenterer de beste blinkskuddene av himmelobjektene og universet. Bildene viser hva som er mulig å få til med profesjonelle teleskoper og det ypperste av amatørutstyr.

Programvare (gratis):

  • Planetariumsprogrammet Stellarium (for både Windows, Mac og Linux) simulerer stjernehimmelen fra hvor som helst i verden og til hvilket som helst tidspunkt. Enkelt, lærerikt, lekkert og helt gratis!
  • Romsimulatoren Celestia (for Windows, Mac og Linux) anbefales også
  • Virtual Moon Atlas er et flott program (kun for Windows) for å utforske Månen

Kart (gratis):

De fleste kjenner til Google Earth. Men sjekk også Google MoonGoogle Mars og Google Sky.

Norsk astronomisk ordliste

Lokale astronomiforeninger

Andre norske nettsteder med linker til diverse astronomiressurser for både nybegynnere og mer erfarne amatørastronomer:

Se dessuten min fyldige liste med astrolinker.


Tekst © Jan-Erik Ovaldsen, himmelkalenderen.com (2008)

Store deler av teksten stod på trykk i tidsskriftet Utflukt (#3/2010)