Planetene er synlige til ulike tider og i ulike himmelretninger gjennom 2026. Informasjonen på denne siden er hentet fra 2026-utgavene av Himmelkalenderens håndbok og Himmelkalenderens veggkalender, som er spesiallaget for Norges breddegrader.
På bildet over gjengis i øverste rad Sola og planetene i riktig størrelsesforhold. I nederste rad vises planetene fotografert med et middels stort amatørteleskop.
Planetene i 2026 (sammendrag)
MERKUR, som alltid er nær Sola på himmelen, er enklest å få øye på etter solnedgang i siste halvdel av februar og før soloppgang i siste halvdel av november. Sør i landet kan planeten i tillegg skimtes etter solnedgang rundt månedsskiftet mai–juni og før soloppgang i første halvdel av august samt helt i starten av desember.
VENUS står i 2026 best til for observasjon etter solnedgang fra mars til mai og før morgengry i november og desember. Venus skinner sterkere enn noen annen planet eller stjerne.
MARS er synlig utpå natta og fram til morgengry fra rundt midten av juli og august i henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge. Utover høsten kommer planeten opp stadig tidligere på natta. Gjennom november og desember står Mars (i likhet med lyssterke Jupiter) opp tidligere og tidligere på kvelden og stråler med sin rødlige glød høyt på himmelen om natta.
JUPITER står flott til for observasjon på kvelden og natta fra januar til mai. Utover i siste halvdel av august blir planeten bedre og bedre synlig i tiden før soloppgang. Gjennom høsten kommer den opp stadig tidligere på natta. I november og desember står den lyssterke planeten opp tidligere og tidligere på kvelden og er et iøynefallende objekt på himmelen helt fram til morgengry.
SATURN sees på ettermiddag og kveld i januar og februar. Ringplaneten nærmer seg Sola på himmelen og forsvinner ut av syne tidlig i mars. I juli kan den observeres i timene før soloppgang i Sør-Norge. Gjennom august står den opp stadig tidligere på kvelden og blir synlig også nord i landet. Saturn står ypperlig til for observasjon på kvelden og natta utover høsten. I november og desember skinner den på sørhimmelen stadig tidligere på kvelden.
URANUS og NEPTUN kan observeres i teleskop, men disse fjerne planetene framstår alltid knøttsmå og viser ingen detaljer. Uranus kan observeres det meste av 2026, mens Neptun står best til fra januar til februar og fra august til desember.
Planetene i januar 2026
MERKUR: Ikke observerbar.
VENUS: Ikke observerbar.
MARS: Ikke observerbar. (Kommer ikke til syne før langt utpå sommeren.)
JUPITER: Dominerer himmelen med sin sterke glød fra ettermiddag i nordøst til morgengry i nordvest. Høyt på sørhimmelen rundt midnatt. I opposisjon 10. jan. med lysstyrke på −2,7 mag og utstrekning på 47″.
SATURN: Synlig på ettermiddagen på sørhimmelen og utover kvelden i sørvest-vest. Går ned stadig tidligere på kvelden utover i måneden, spesielt i Nord-Norge. Ringsystemet sees nesten rett fra kanten, men vinkelen øker framover og gjør ringene tydeligere sett i teleskop. (1,1 mag og 17″ den 15. jan.)
PS: URANUS og NEPTUN lyser for svakt til å kunne sees med det blotte øye. Beskrivelser og letekart for å lokalisere dem med kikkert eller teleskop fås i Himmelkalenderens håndbok.
 |
 |
|---|
Planetene i februar–desember 2026
Beskrivelser av planetenes synlighet måned for måned gjennom hele året fås i Himmelkalenderens håndbok og veggkalender.
Der finner du også detaljert informasjon om begivenheter som involverer planetene, f.eks. nære himmelmøter mellom dem og Månen eller lyssterke stjerner, og tilfeller der Månen passerer rett foran (dvs. okkulterer) en planet.
Et eksempel er begivenheten som inntreffer på ettermiddagen og kvelden 23. januar 2026, da ringplaneten Saturn står ca. 5° under en vakker månesigd:
Figur (hentet fra Himmelkalenderen 2026): J.-E. Ovaldsen og Stellarium
Himmelbegivenhetene som er omtalt i Himmelkalenderen kan observeres med det blotte øye. Enkelte er enda mer severdige sett gjennom en stjernekikkert.
Nyttig å vite om planetene
På stjernehimmelen over Norge kan du med det blotte øye se opptil fem planeter: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Disse er blant de mest lyssterke prikkene på kvelds- og nattehimmelen, forutsatt at de er over horisonten. De lyser dessuten rimelig jevnt, mens stjerner ser ut til å blinke, av og til i ulike farger. (Årsaken er at lyset fra ulike typer himmelobjekter påvirkes av den turbulente jordatmosfæren på ulikt vis.) Planetenes klare og stabile skinn gjør at man ganske lett kan se forskjell på en planet og en stjerne selv uten kikkert.
Sett fra Jorda varierer planetenes lysstyrker over uker og måneder. Venus skinner desidert sterkest, som regel etterfulgt av Jupiter. Også Mars (med sin rødoransje farge) og Saturn kan være meget iøynefallende sammenlignet med nattehimmelens stjerner. Merkur er vanligvis vrien å se fordi den alltid holder seg nær Sola. Fjerne og lyssvake Uranus og Neptun må observeres med kikkert eller teleskop.
Jupiter (øverst), Venus (nedenfor til venstre) og Merkur (til høyre). Foto: ESO/Y. Beletsky
I oversikten for januar ovenfor angis i parentes planetenes lysstyrke og utstrekning/størrelse, som måles i henholdsvis magnituder (forkortes mag) og buesekunder (med symbolet ″). Begrepene er forklart i håndbokas fyldige introduksjon og i Ordforklaringer. For de indre planetene Merkur og Venus inkluderes også fasen, altså hvor stor prosentdel av planetskiven som er opplyst. Utstrekning og fase er relevant bare for de som bruker teleskop.
Opposisjon er når en planet utenfor jordbanen befinner seg i motsatt retning av Sola på himmelen. Ukene rundt opposisjonsdatoen er ofte optimale for observasjon. Planeten oppnår da sin største høyde over horisonten ved midnatt, og fordi avstanden mellom planeten og Jorda er på sitt minste, vil planeten framstå ekstra lyssterk og stor. På norsk brukes også ordet motstilling.
I motsetning til stjerner, som lyser grunnet fusjonsprosesser i sitt indre, skinner planetene fordi de reflekterer lyset fra Sola. De går i bane rundt Sola, og deres lysstyrker og posisjoner i forhold til stjernene vil endre seg gjennom året. Med et amatørteleskop og gode observasjonsforhold vil man på enkelte planeter kunne se faser, grove overflatetrekk eller mønstre i atmosfæren.
Se også
Tekst og bilder © Jan-Erik Ovaldsen og Himmelkalenderen (Månelys forlag)
