Planetene er synlige til ulike tider og i ulike himmelretninger gjennom 2025. Informasjonen på denne siden er hentet fra 2025-utgavene av Himmelkalenderens håndbok og Himmelkalenderens veggkalender, som er spesiallaget for Norges breddegrader.
På bildet over gjengis i øverste rad Sola og planetene i riktig størrelsesforhold. I nederste rad vises planetene fotografert med et middels stort amatørteleskop.
Planetene i 2025 (sammendrag)
MERKUR, som alltid er nær Sola på himmelen, er enklest å få øye på etter solnedgang i første halvdel av mars og før soloppgang i siste halvdel av august samt første halvdel av desember. De to siste periodene er lite fordelaktige i Nord-Norge.
VENUS står i 2025 best til for observasjon etter solnedgang fra januar til midten av mars og før soloppgang fra juli (medio august i Nord-Norge) til litt ut i november.
MARS er et fint objekt på kvelds- og nattehimmelen fra januar til april. Planeten forsvinner ut av syne i slutten av april i Nord-Norge, mens den sørpå kan observeres fram til starten av juni. Deretter dukker den ikke opp igjen før langt inn i 2026.
JUPITER står flott til på kvelden og natta fra januar til april 2025. Ut i august er planeten synlig i timene før soloppgang, og gjennom høsten kommer den opp stadig tidligere på natta og etter hvert kvelden. Utover vinteren er Jupiter den mest iøynefallende lysprikken på kvelds- og nattehimmelen.
SATURN sees på ettermiddagen og tidlig kveld fram til rundt medio februar. Ut i juli kan ringplaneten observeres i timene før soloppgang i Sør-Norge. Gjennom august står den opp stadig tidligere på kvelden og blir synlig også nord i landet. Den står godt til for observasjon på kvelden og natta utover høsten. I 2025s siste måneder skinner den på sørhimmelen stadig tidligere på kvelden og etter hvert ettermiddagen.
URANUS og NEPTUN kan observeres i teleskop, men disse fjerne planetene framstår alltid knøttsmå og viser ingen detaljer. Uranus kan observeres det meste av 2025, mens Neptun står best til fra januar til februar og fra juli/august til desember.
Planetene i januar 2025
MERKUR: Så vidt synlig i Sør-Norge helt i starten av måneden, svært lavt i sørøst før soloppgang. Ikke observerbar i Nord-Norge. (−0,4 mag, 6″ og 78% fase den 1. jan.)
VENUS: Skinner kraftig på sørvesthimmelen fra solnedgang til utpå kvelden. (−4,6 mag, 26″ og 48% fase den 15. jan.)
MARS: Lett synlig med sin sedvanlige rødoransje glød fra sent på ettermiddagen i nordøst-øst til morgengry i vest-nordvest. Står høyt i sør ved midnatt. I opposisjon 16. jan. med lysstyrke på −1,4 mag og utstrekning på 15″.
JUPITER: Sees fra det mørkner i øst-sørøstlig retning til litt før morgengry i nordvest. Stråler høyt på sørhimmelen på kvelden. (−2,6 mag og 46″ den 15. jan.)
SATURN: Synlig på ettermiddagen og tidlig kveld i sør og senere sørvest. Okkulteres av Månen 4. jan. og står nær mye mer lyssterke Venus i dagene rundt 18. jan. (1,1 mag og 16″ den 15. jan.)
PS: URANUS og NEPTUN lyser for svakt til å kunne sees med det blotte øye. Beskrivelser og letekart for å lokalisere dem med kikkert eller teleskop fås i Himmelkalenderens håndbok.
 |
 |
|---|
Planetene i februar–desember 2025
Beskrivelser av planetenes synlighet måned for måned gjennom hele året fås i Himmelkalenderens håndbok og veggkalender.
Der finner du også detaljert informasjon om begivenheter som involverer planetene, f.eks. nære himmelmøter mellom dem og Månen eller lyssterke stjerner, og tilfeller der Månen passerer rett foran – dvs. okkulterer – en planet.
Et eksempel er begivenheten som inntreffer i 18:30-tiden 4. januar 2025, da Månen okkulterer ringplaneten Saturn:
Detaljert informasjon fås i Himmelkalenderen 2025. Figur: J.-E. Ovaldsen og Stellarium
Himmelbegivenhetene som er omtalt i Himmelkalenderen kan observeres med det blotte øye. Enkelte er enda mer severdige sett gjennom en stjernekikkert.
Nyttig å vite om planetene
På stjernehimmelen over Norge kan du med det blotte øye se opptil fem planeter: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Disse er blant de mest lyssterke prikkene på kvelds- og nattehimmelen, forutsatt at de er over horisonten. De lyser dessuten rimelig jevnt, mens stjerner ser ut til å blinke, av og til i ulike farger. (Årsaken er at lyset fra ulike typer himmelobjekter påvirkes av den turbulente jordatmosfæren på ulikt vis.) Planetenes klare og stabile skinn gjør at man ganske lett kan se forskjell på en planet og en stjerne selv uten kikkert.
Sett fra Jorda varierer planetenes lysstyrker over uker og måneder. Venus skinner desidert sterkest, som regel etterfulgt av Jupiter. Mars (med sin rødoransje farge) og Saturn kan også være meget iøynefallende sammenlignet med nattehimmelens stjerner. Merkur er vanligvis vrien å se fordi den alltid holder seg nær Sola. Fjerne og lyssvake Uranus og Neptun må observeres med kikkert eller teleskop.
Jupiter (øverst), Venus (nedenfor til venstre) og Merkur (til høyre). Foto: ESO/Y. Beletsky
I oversikten for januar ovenfor angis i parentes planetenes lysstyrke og utstrekning/størrelse, som måles i henholdsvis magnituder (forkortes mag) og buesekunder (med symbolet ″). Begrepene er forklart i håndbokas fyldige introduksjon og i Ordforklaringer. For de indre planetene Merkur og Venus inkluderes også fasen, altså hvor stor prosentdel av planetskiven som er opplyst. Utstrekning og fase er relevant bare for de som bruker teleskop.
Opposisjon er når en planet utenfor jordbanen befinner seg i motsatt retning av Sola på himmelen. Ukene rundt opposisjonsdatoen er ofte optimale for observasjon. Planeten oppnår da sin største høyde over horisonten ved midnatt, og fordi avstanden mellom planeten og Jorda er på sitt minste, vil planeten framstå ekstra lyssterk og stor. På norsk brukes også ordet motstilling.
I motsetning til stjerner, som lyser grunnet fusjonsprosesser i sitt indre, skinner planetene fordi de reflekterer lyset fra Sola. De går i bane rundt Sola, og deres lysstyrker og posisjoner i forhold til stjernene vil endre seg gjennom året. Med et amatørteleskop og gode observasjonsforhold vil man på enkelte planeter kunne se faser, grove overflatetrekk eller mønstre i atmosfæren.
Se også
Tekst og bilder © Jan-Erik Ovaldsen og Himmelkalenderen (Månelys forlag)
