Er astrobildene bare juks?

Rosettåken
Rosettåken. Foto: R. Gendler

De seneste års utvikling, spesielt innenfor detektor/kamerateknologi og digital bildebehandling, har gitt oss utrolig detaljerte og fargesprakende bilder av alt fra Solas overflate til fjerne galakser. I Himmelkalenderen og bildeboka Himmelen sett fra Jorda presenteres de nyeste og flotteste bildene, tatt av både profesjonelle observatorier, romteleskoper og erfarne amatørfotografer. Mange lurer på om himmelobjektene virkelig ser ut slik som på de fantastiske bildene eller om det bare er juks? En kort oppklaring gis nedenfor, der teksten er inspirert av og delvis hentet fra forordet til Himmelen sett fra Jorda.

Det første vi må huske på i denne sammenheng er at teleskopene og digitalkameraene kan samle svært mye mer lys enn vårt lille menneskelige øye og dermed se objekter som er utrolig mye svakere. Det har seg også slik at astronomene, både amatører og profesjonelle, vanligvis tar bilder gjennom flere ulike filtre. Disse slipper kun gjennom visse farger eller deler av det elektromagnetiske spektrum, f.eks. rødt, grønt og blått. Bildene som kommer ut av en astronomisk detektor er i sort/hvitt, men de representeres gjerne med den fargen som filteret tilsvarer.

fargefilter

I etterkant lager man et fargebilde ved å kombinere bildene tatt gjennom de forskjellige filtrene. Dette kan gjøres på en slik måte at fargebalansen blir tilnærmet lik øyets fargerespons, noe som vil gi et bilde med «naturlige» farger, eller det kan gjøres slik at enkelte farger vektlegges for å framheve visse gasser eller fysiske prosesser i objektet som er avbildet. I det siste tilfellet vil man da snakke om kunstige farger. Dessuten, observasjoner gjort på bølgelender som det menneskelige øye ikke er følsomt overfor, eksempelvis i radio- eller røntgenområdet, må nødvendigvis representeres med kunstige farger for at vi skal kunne studere dem.

Bildet under, av Sombrerogalaksen, er tatt på tre ulike bølgelengder i infrarødt lys (varmestråling). Det menneskelige øye kan ikke se i infrarødt, men enkelte slanger kan. For at vi – og ikke bare slangene – skal kunne studere objektet, har de korteste infrarøde bølgelengdene blitt tildelt blå fargetoner i bildebehandlingen, mens de lengste har fått en rød farge. Dette bildet er altså i kunstige farger, og slik må det også være med mindre vi mennesker utvikler infrarødt syn.

Sombrerogalaksen

Astrobildene er så visst ikke juks – man skal bare huske på at enkelte av dem er tatt med teknikker og på bølgelengder som våre øyne rett og slett ikke mestrer. Hovedbildet øverst, Rosettåken av amatørfotografen Robert Gendler, er forresten i naturlige farger, og det er også de fleste av bildene i Himmelkalenderen og Himmelen sett fra Jorda.

For flere vakre astrobilder, se de månedlige skrivebordsbakgrunnene.

(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på de gamle nettsidene i okt. 2007.)

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen».

Kanskje du også vil like …