Topp 10 bilder fra Himmelkalenderen 2017

Topp 10 2017

Mer enn 140 fargesprakende astronomibilder er med å krydre det omfattende faktastoffet i boka Himmelkalenderen. Størstedelen av bildematerialet skiftes ut mellom hver utgave. Her presenterer jeg ti av mine favorittbilder (med beskrivelser) fra den nyoppussede Himmelkalenderen 2017.

Melkeveien og Rho Ophiuchi-komplekset

Foto: ESO/S. Guisard (www.eso.org/~sguisard)

10. Melkeveien og Rho Ophiuchi-komplekset

Himmelpanoramaet dekker en region på 34×20 grader (til sammenligning er fullmånens diameter 0,5 grader) i retning Melkeveiens sentrum. Til venstre sees vår galakses mørke støvbånd iblandet rødlysende gasståker og omgitt av millioner av stjerner som i sum danner en myk, melkehvit glød. Skjult bak støvskyene i stjernebildet Skytten ligger galaksens kjerne med et supermassivt sort hull i midten. Til høyre ser vi det fargerike Rho Ophiuchi-komplekset i stjernebildet Slangebæreren. Bildets fulle oppløsning er på imponerende 340 megapiksler.

Nili Fossae på Mars

Foto: ESA/DLR/FU Berlin

9. Nili Fossae på Den røde planet

ESAs romsonde Mars Express har her avbildet en liten del av Nili Fossae, et geologisk meget interessant område nær det enorme nedslagsbassenget Isidis på vår naboplanet Mars. Det store krateret til høyre måler 55 km i diameter. Den diagonale kløften nede til venstre kalles en graben. Graben er et geologisk uttrykk som betyr en innsynkning mellom to forkastninger i skorpen.

Tre planeter over La Silla

Foto: Y. Beletsky (LCO)/ESO

8. Himmelsk trekant over La Silla

Astronomer på vakt ved ESOs La Silla-observatorium i Chile kunne i slutten av mai 2013 se tre planeter ganske nære hverandre etter at Sola hadde gått ned. Gasskjempen Jupiter står øverst, vår brennhete naboplanet Venus nede til venstre og lille Merkur nede til høyre. Nære møter mellom planetene, og mellom Månen og planetene, er eksempler på begivenheter du blir tipset om i Himmelkalenderen.

Occator-krateret på Ceres

Foto: NASA, JPL-Caltech, UCLA, MPS, DLR, IDA og PSI

7. Snodige flekker i Occator-krateret

Ceres er en kraterdekt klode av stein og is i asteroidebeltet mellom banene til Mars og Jupiter. Den har status som både asteroide og dvergplanet. Romsonden Dawn gikk inn i bane rundt Ceres i mars 2015. Dawns hittil mest oppsiktsvekkende funn er et stort krater kalt Occator med flere meget lyse (altså reflekterende) flekker inni. Hovedbestanddelen i flekkene ser ut til å være natriumkarbonat, en type salt som sannsynligvis har kommet innenfra Ceres. Det tyder på at kloden i nyere geologisk tid har hatt flytende vann under iskappen.

Eksoplaneten CoRoT-2b

Illustrasjon: NASA/CXC/M.Weiss

6. Het planet

Eksoplaneten CoRoT-2b kretser svært nær moderstjernen sin, dog ikke like nær som denne illustrasjonen kan gi inntrykk av. Den er en såkalt «hot Jupiter», altså en varm, jupiterlignende klode. Radien og massen er henholdsvis ca. 1,4 og 3,3 ganger større enn hos Jupiter, som er vårt solsystems desidert største gassplanet. Mens Jorda bruker 365 dager på et omløp rundt Sola, trenger CoRoT-2b kun 1,7 dager på en full runde rundt sin moderstjerne. Fordi den kretser så nær stjernen, er temperaturen trolig oppe i minst 1200 grader Celsius. Den intense røntgenstrålingen fra moderstjernen blåser vekk deler av planetens atmosfære – kanskje så mye som fem millioner tonn materiale hvert sekund! Avstanden fra Jorda er om lag 900 lysår.

Ørnetåken

Foto: NASA, ESA og Hubble Heritage Team

5. Pillars of Creation

Disse søylene av gass og støv i Ørnetåken (Messier 16) i stjernebildet Slangen har fått kallenavnet «Pillars of Creation», på norsk «Skapelsens søyler». De er et godt eksempel på de søylelignende strukturer som oppstår i enorme gass- og støvskyer hvor stjerner fødes. Intens ultrafiolett stråling og kraftige stjernevinder fra nydannede stjerner blåser vekk mindre tett materiale fra nærområdet sitt og gir opphav til disse billedskjønne formasjonene. Bildet ble tatt i 2015 i anledning 25-årsjubileet til Romteleskopet Hubble.

Sputnik Planum på Pluto

Foto: NASA/JHU APL/SwRI

4. Sputnik Planitia på Pluto

Pluto ble oppdaget i 1930, men det skulle gå over 85 år før vi fikk se hvordan denne fjerne og iskalde dvergplaneten faktisk ser ut. Dataene fra NASA-sonden New Horizons, som 14. juli 2015 suste forbi Pluto og dens måner, overrumplet forskerne. Kloden er mye mer kompleks enn tidligere antatt, og det er på det rene at den har vært geologisk aktiv fra dannelsen og helt fram til i dag. Dette bildet i kunstige farger framhever de overraskende store forskjellene i overflatens utseende, alder, farge, kjemiske sammensetning og refleksjonsevne. Det store, hvite området er Sputnik Planitia, en svær slette bestående av hovedsakelig nitrogen i isform.

For øvrig finner du i dette innlegget et knippe observasjonelle høydepunkter i utforskningen av Pluto.

Bok-globuler i IC 2944, jordbærsmoothie

Foto: ESO

3. Blekk i jordbærsmoothie

Blekket i denne kosmiske jordbærsmoothien er forholdsvis små og tette støvtåker kalt Bok-globuler. Det rødrosa bakteppet sørger emisjonståken IC 2944 for. Hydrogengassen i tåken sender ut sitt karakteristiske rødlige lys fordi den bombarderes med kraftig ultrafiolett stråling fra unge, lyssterke stjerner i nærheten. Det fargerike himmellandskapet ligger omkring 6500 lysår unna oss, i stjernebildet Kentauren på den sørlige himmelhalvkule.

Bildet er tatt med ESOs Very Large Telescope og ble nylig brukt i skrivebordsbakgrunnen for oktober.

Jordoppgang

Foto: NASA/GSFC/ASU

2. Jordoppgang

Det finnes flere spektakulære blinkskudd av Jorda fotografert fra verdensrommet, men dette er kanskje det aller flotteste. Det ble tatt i oktober 2015 på et tidspunkt da NASA-sonden Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) befant seg 134 km over Compton-krateret på Månens bakside. LRO er konstruert for nærstudier av Månen, ikke for å fotografere Jorda med månelandskap i forgrunnen. Dette er derfor ikke et vanlig enkeltbilde, men et resultat av komplisert bildebehandling av LROs dyktige kamerateam.

Parkes-observatoriet

Foto: CSIRO

1. Parkes-observatoriet

Parkes-observatoriet i New South Wales i Australia stod ferdig i 1961 og er fortsatt i drift. Det er ikke tilfeldig at den 64 meter store radioantennen er rettet mot Månen på dette stemningsfulle bildet fra 1969. Teleskopet ble nemlig brukt for å ta imot og videresende direktebildene under den historiske månelandingen med Apollo 11 den 20. juli samme år.

I bokformBok

Bildene er hentet fra den oppgraderte og nyoppussede 2017-utgaven av Himmelkalenderen. Denne faktaspekkete, men lettleste astronomiske håndboka og almanakken er spesiallaget for norske forhold og kommer i et hendig pocketformat på 224 sider. Med denne holder du deg oppdatert på alt som skjer på himmelen gjennom året, i tillegg til at du får en rikt illustrert innføring i astronomi. Signerte eksemplarer kan kjøpes her på nettsiden.

Se også

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen 2021». Kontaktinfo | Twitter

Kanskje du også vil like …