Topp 10 bilder fra Himmelkalenderen 2020

Topp 10 2020

Mer enn 140 fargesprakende astronomibilder er med å krydre det omfattende faktastoffet i boka Himmelkalenderen. Størstedelen av bildematerialet skiftes ut mellom hver utgave. Her presenterer jeg ti av mine favorittbilder (med beskrivelser) fra 2020-utgaven.

Jupiter

Foto: NASA/JPL-Caltech/SwRI/MSSS/K.M. Gill

10. Jupiters skyer

NASA-sonden Juno har siden juli 2016 undersøkt gasskjempen Jupiter fra sin meget avlange omløpsbane. NASA offentliggjør fortløpende rådata, som amatører så vel som planetforskere kan prosessere og bruke slik de vil. I dette tilfellet er både kontrast og farger kraftig forsterket for å få fram detaljer i den komplekse, øvre atmosfæren til kjempeplaneten.

Støvstorm på Mars

Foto: ESA/DLR/FU Berlin

9. Støvstorm på vei

Mars, Jordas nabo i ytre bane, er en tørr og ugjestmild verden, som omtrent hvert femte jordår rammes av globale støvstormer. På dette blinkskuddet, tatt av ESA-sonden Mars Express i april 2018, sees en mindre støvfront på vei inn over landskapet nær Den røde planets nordlige iskalott. Påfølgende måned oppstod en mye større støvstorm lenger sørvest. Den vokste seg etter hvert så stor at den innhyllet hele planeten i et teppe av fine støvpartikler.

Våt Mars

Illustrasjon: Kevin M. Gill

8. Fjern og våt fortid

Det hersker ingen tvil om at Mars i sine yngre dager hadde innsjøer og elver av vann. I dag er Mars-atmosfæren mye tynnere enn den var før, og det lave trykket på overflaten gjør det umulig for flytende vann å eksistere der. Denne illustrasjonen er ment å vise Eridania, en innsjø som for ca. 3,7 milliarder år siden trolig dekket et areal på over en million kvadratkilometer på planetens sørlige halvkule.

Herschels 40-fots teleskop

Foto: wikipedia.org

7. Herschels 40-foter

Astronomen William Herschels «40-foter» sto ferdig i Slough i England i 1789, hadde brennvidde på 12 meter (40 fot) og lysåpning på 1,2 meter. Teleskopet var i 50 år verdens største, skjønt bildekvaliteten var skuffende siden det ikke fantes gode teknikker for å slipe speilet til rett form. Herschel er kanskje mest kjent for sine detaljerte kataloger over stjernetåker og stjernehoper og for å ha oppdaget den første «nye» planet, Uranus, i 1781.

Venus og måneskalk over Paranal

Foto: P. Horálek/ESO

6. Venus og måneskalk i skumringen

Venus, Jordas nabo i indre bane, er himmelens tredje klareste objekt, bare slått av Sola og Månen. Her er den lyssterke planeten avbildet sammen med en tynn måneskalk over ESOs Paranal-observatorium i Chile. Månens mørke del er svakt opplyst av sollys som reflekteres fra Jorda – et fenomen vi kaller jordskinn.

La Silla-observatoriet

Foto: ESO/B. Tafreshi (twanight.org)

5. Astronomisk oase i Atacamaørkenen

I utkanten av Atacamaørkenen, og et stykke sør for ovennevnte Paranal-observatorium, holder La Silla-observatoriet til. La Silla var ESOs første observatorium og feiret 50-årsjubileum i mars 2019. På den avsidesliggende fjelltoppen 2400 moh. ligger en rekke små til middels store teleskoper, som takket være oppgraderinger og moderne instrumenter fortsatt produserer forskningsresultater i verdensklasse.

Saturn-månen Tethys

Foto: NASA/JPL/SSI/J. Cowart

4. Kjempekrater på Tethys

Ringplaneten Saturn har per i dag 62 kjente måner i bane rundt seg. En av dem er iskloden Tethys. Månens mest iøynefallende overflatetrekk er utvilsomt det enorme krateret Odysseus. Med en diameter på hele 450 km er det et av de største kratrene i hele solsystemet vårt. Bildet ble tatt i 2015 av romsonden Cassini, som fra 2004 til 2017 studerte Saturn og dens ringsystem og mange måner.

Komet fra år 1300

Illustrasjon: wikipedia.org

3. Skummel komet

Det er en historisk tradisjon for å sette en komets tilsynekomst i forbindelse med en forestående ulykke eller tragedie. Lyssterke kometer var derfor skremmende fenomener før i tiden. Her sees en illustrasjon fra ca. 1550 av en komet som kom til syne på himmelen i 1300.

Heksehodetåken (IC 2118)

Foto: Robert Gendler

2. Heksehodet i Orion

Den svake refleksjonståken IC 2118, med kallenavnet Heksehodetåken, lyses opp av Rigel (til venstre), den klareste stjernen i vinterstjernebildet Orion. Refleksjonståker er store skyer av kosmisk støv, som reflekterer lys fra nærliggende stjerner. Dette imponerende bildet er tatt av amatørastronomen Robert Gendler, skjønt det er ikke mye «amatør» over verken teleskoputstyret eller dyktigheten til Gendler. Den samlede eksponeringstiden er 30 timer.

Eksoplanet foran moderstjerne

Illustrasjon: ESA/ATG medialab

1. Het planet

Jakten på planeter rundt fjerne stjerner har de siste par tiårene blitt et svært populært forskningsfelt innen astronomien. I skrivende stund kjenner astronomene til om lag 4100 slike eksoplaneter. Denne kunstneriske framstillingen viser kloden 55 Cancri e, som kretser svært nær moderstjernen sin og faktisk bruker mindre enn 18 timer på et omløp. Merkur, vårt solsystems innerste planet, trenger til sammenligning 88 dager på en runde rundt Sola. Overflatetemperaturen er anslått til 2000 grader, så det er null sjanse for liv der.

Illustrasjonen pryder for øvrig omslaget på 2020-utgaven.

I bokformBok

Bildene er hentet fra 2020-utgaven av Himmelkalenderen. Denne faktaspekkete, men lettleste astronomiske håndboka og almanakken er spesiallaget for norske forhold og kommer i et hendig pocketformat på 224 sider. Med denne holder du deg oppdatert på alt som skjer på himmelen gjennom året, i tillegg til at du får en rikt illustrert innføring i astronomi. Boka bestilles her på nettsiden.

Se også

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen».

Kanskje du også vil like …