Kosmisk kortnytt (2017-utg.)

Kosmisk kortnytt (2017-utg.)

Før hver utgave av Himmelkalenderen oppdateres tekster, oversikter og bilder for å holde stoffet à jour med utviklingen innen astronomien. Nye oppdagelser publiseres daglig, og det er naturligvis mye interessant som ikke får plass i boka. For å bøte litt på dette har jeg i den nyoppussede utgaven lagt til et eget kapittel med korte notiser fra den senere tids nyheter på astronomifronten.

Saken er hentet fra den kraftig oppgraderte 2017-utgaven av Himmelkalenderen. Merk at det ikke nødvendigvis er de viktigste nyhetene som omtales.

Merkur-passasjen 2016

Foto: NASA Goddard Space Flight Center/SDO/G. Duberstein

Merkur-passasjen 2016

I løpet av 7,5 timer 9. mai 2016 passerte solsystemets innerste og minste planet sakte over solskiven. En svart prikk foran Sola er ikke så spektakulært visuelt sett, men fenomenet er likevel noe astronomer – amatører så vel som forskere – vet å sette pris på. Det sammensatte bildet over er tatt med solsatellitten Solar Dynamics Observatory. Dette århundret byr på 14 slike Merkur-passasjer. De tre neste kommer i 2019, 2032 og 2039, alle i november.

Planet ni?

Figur: K. Batygin og M. Brown

Solsystemets niende planet?

I begynnelsen av 2016 framsatte to planetforskere en hypotese som sier at det kan eksistere en niende og svært fjern planet i det ytre solsystem. Analysene og datasimuleringene deres viste at gravitasjonskraften fra en slik klode kan forklare de uvanlige baneegenskapene man har sett hos en rekke transneptunske objekter (lilla og turkise baner på figuren). Den hypotetiske planeten må i så fall være omtrent ti ganger mer massiv enn Jorda og bruke ca. 10 000–20 000 år på et omløp rundt Sola i en meget elliptisk bane (i oransje). Flere beregninger og leteaksjoner er igangsatt.

Red Dragon (SpaceX)

Illustrasjon: SpaceX

SpaceX til Mars i 2018

Privatfinansierte SpaceX planlegger å lande en ubemannet testsonde kalt Red Dragon på Mars i 2018. Prosjektet er del av selskapets langsiktige mål om å sende mennesker dit for å utforske og omsider kolonisere planeten. SpaceX har siden 2012 fraktet utstyr opp til Den internasjonale romstasjonen på oppdrag fra NASA, og i løpet av 2017 skal en delvis gjenbrukbar romkapsel stå klar til å sende inntil syv astronauter samme vei. SpaceX og NASA vil samarbeide tett når det gjelder de mye mer komplekse reisene til Den røde planet.

Planeter rundt dvergstjernen TRAPPIST-1

Illustrasjon: ESO/M. Kornmesser

Tre planeter rundt dvergstjerne

I mai 2016 meldte en forskergruppe at de hadde oppdaget tre planeter i bane rundt den ultrakalde dvergstjernen TRAPPIST-1 kun 40 lysår fra Jorda. Slike stjerner lever særdeles lenge og er svært vanlige i Melkeveien. Klodene er omtrent på Jordas størrelse og kretser mye nærmere moderstjernen sin enn det vi gjør rundt Sola. Men fordi stjernen er så liten og lyssvak, er det ikke umulig at det kan finnes liv i dette planetsystemet. Med framtidige kjempeteleskoper vil man være i stand til å studere sammensetningen av atmosfæren til jordlignende eksoplaneter – først for å identifisere vann, deretter tegn på biologisk aktivitet. Planetene rundt TRAPPIST-1 er et opplagt mål.

Protoplanetarisk skive rundt stjernen TW Hydrae

Foto: S. Andrews (Harvard-Smithsonian CfA) og ALMA (ESO/NAOJ/NRAO)

Planetdannelse i aksjon

Det nye radioteleskopet ALMA i Chile er i stand til å ta forbløffende detaljerte bilder av fjerne objekter, deriblant gass- og støvskiven rundt stjernen TW Hydrae, som sees rett «ovenfra» og befinner seg 175 lysår fra Jorda. Stjernen er meget ung (ca. 10 millioner år), men allerede kan man se tegn på planetdannelse i den omliggende skiven. De mørke, konsentriske ringene på ALMA-bildet – én nær midten og to lenger ut – stammer trolig fra gryende planeter som har rensket omløpsbanene sine for støv og gass.

Giant Magellan Telescope

Illustrasjon: Giant Magellan Telescope – GMTO Corporation

Giant Magellan Telescope

Byggingen av Giant Magellan Telescope ved Las Campanas-observatoriet i Atacamaørkenen i Chile er offisielt i gang. Syv runde speil, hvert med en diameter på 8,4 meter, skal settes sammen slik at kjempeteleskopet får et lyssamlende areal og en oppløsningsevne tilsvarende et hovedspeil på henholdsvis 21,6 meter og 24,5 meter i diameter. De første observasjoner, med fire eller fem av de totalt syv speilene, ventes i 2022.

To kolliderende sorte hull

Illustrasjon: Simulating eXtreme Spacetimes Project

LIGO oppdaget gravitasjonsbølger

I februar 2016 ble det klart at man endelig hadde greid å registrere gravitasjonsbølger, eksotiske krusninger i tidrommet, som ble forutsagt av Albert Einstein for ganske nøyaktig hundre år siden. Bølgene oppstod etter alt å dømme da to svært fjerne svarte hull kolliderte og smeltet sammen, noe som heller aldri er observert tidligere. Dette bildet er en datasimulering. Den banebrytende oppdagelsen ble gjort ved Laser Interferometer Gravitational-wave Observatory (LIGO) i USA.

Den fjerne galaksen GN-z11

Foto: NASA, ESA og P. Oesch (Yale Univ.)

Kosmisk avstandsrekord

Ved hjelp av Romteleskopet Hubble har astronomer oppdaget en rekordfjern galakse kalt GN-z11 i stjernebildet Store bjørn. Selv med en hastighet på godt over en milliard kilometer i timen trenger lyset fra den lille urgalaksen hele 13,4 milliarder år på å nå fram til Jorda. Vi ser dermed objektet slik det framstod for 13,4 milliarder år siden, altså kun 400 millioner år etter Big Bang. Galaksen har overraskende høy stjerneproduksjon til å være dannet så tidlig i universets historie.

Stjernehopen R136 i Tarantelltåken

Foto: NASA, ESA, P. Crowther (Univ. of Sheffield)

Monsterstjerner i Tarantelltåken

I den unge stjernehopen R136 i Tarantelltåken har astronomer identifisert ni stjerner som hver er over hundre ganger mer massiv enn vår egen sol. Tidligere trodde man at strålingstrykket til virkelig massive stjerner ville hindre at ytterligere gass ble trukket inn, slik at det ville bli umulig for gryende stjerner å vokse seg større enn noen få titalls solmasser. Senere teoretiske beregninger har vist at dette ikke nødvendigvis er riktig. Undersøkelsene av R136 tyder på at kjempestjernene ikke har blitt til ved at dobbeltstjerner i tette omløpsbaner har kollidert og smeltet sammen. Det styrker teorien om at også ekstremt massive stjerner kan dannes «fra bunnen av» fra tette gasskyer, slik tilfelle er for mindre og mer normale stjerner.

Månens bakside

Månens bakside har nesten ingen mørke «hav» og ser veldig annerledes ut enn forsiden. Foto: NASA/GSFC/Arizona State Univ.

Kina satser stort

Kina er i dag en økonomisk stormakt med ambisiøse satsinger på flere felt, deriblant romfart og utforskning av verdensrommet. I 2003 sendte de sin første astronaut opp i rommet og i 2013 landet robotbilen Yutu på Månen. Kina har nylig uttalt at de i 2019 planlegger å lande en romsonde på Månens bakside, hvilket aldri er gjort tidligere. I 2017/2018 skal en annen kinesisk månesonde returnere materiale til Jorda for nærmere analyser. Kina satser på å utforske Mars med både banefartøy og landingssonde i 2021, og innen 2022 ha sin egen bemannede romstasjon i bane rundt Jorda. Langsiktige mål inkluderer bemannede romferder til Månen og Mars.

Supernova

Illustrasjon: ESO/M. Kornmesser

Rekordkraftig supernova

I starten av 2016 ble det publisert en forskningsartikkel som slo fast at en supernova fra juni 2015 var den desidert kraftigste som noensinne er observert. Den superkraftige stjerneeksplosjonen, også kalt en hypernova, skjedde i en galakse hele 3,8 milliarder lysår unna oss. Under dødskrampene lyste denne ene stjernen utrolige 50 ganger sterkere enn alle stjernene i galaksen vår til sammen. Hadde den inntruffet i Melkeveien, ville den lyst kraftigere enn fullmånen. Forskerne kan foreløpig ikke forklare hvordan denne eksepsjonelle supernovaen oppsto eller hvor den voldsomme energien stammer fra.

Nøytronstjerne

Illustrasjon: Casey Reed/Penn State Univ.

Enda mer kompakte nøytronstjerner?

En nøytronstjerne er en ufattelig kompakt rest av nøytroner og eksotiske atomkjerner som blir igjen etter at massive stjerner eksploderer som supernovaer. Tettheten er ekstrem ettersom opptil to ganger Solas masse presses inn i et objekt på størrelse med en liten by. Nye avanserte kjernefysiske beregninger i regi av Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo antyder at nøytronene i en bestemt type atomkjerne pakker seg tettere sammen enn tidligere antatt. Det betyr videre at størrelsen til atomkjernene reduseres betydelig. Hvis beregningene viser seg å stemme, kan nøytronstjernene dermed være enda mindre og tettere enn astronomene har sett for seg fram til nå.

Se også

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen». Kontaktinfo | Twitter

Kanskje du også vil like …