Kosmisk kortnytt (2022-utg.)

Før hver utgave av Himmelkalenderen oppdateres tekster, oversikter og bilder for å holde stoffet à jour med utviklingen innen astronomien. Nye oppdagelser publiseres daglig, og det er naturligvis mye interessant som ikke får plass i boka. For å bøte litt på dette har jeg inkludert et eget kapittel med korte notiser fra den senere tids nyheter på astronomifronten.

Saken er hentet fra 2022-utgaven av Himmelkalenderen. Merk at det ikke nødvendigvis er de viktigste nyhetene som omtales.

Omsvermede Mars

USA, Kina og De forente arabiske emirater lyktes alle med å få sine Mars-sonder, deriblant to robotbiler og to banesonder, trygt fram i første halvdel av 2021. Per i dag er det totalt tre robotbiler og en stasjonær sonde i drift på overflaten, pluss åtte aktive sonder i omløpsbane.

ESAs og Russlands ExoMars-prosjekt, med landingsmodul og robotbil, skal etter planen skytes opp høsten 2022. Vi får håpe landingen går bedre enn deres tidligere forsøk. India vil muligens sende av gårde sin andre Mars-sonde i 2024.

Rekordsvimle brune dverger

Brune dverger er «mislykkede stjerner» på størrelse med Jupiter, men mye mer massive. De er imidlertid ikke massive nok til å opprettholde fusjonsprosesser i kjerneområdet, slik alle vanlige stjerner kan. Nylig har astronomer oppdaget tre slike objekter, som alle har ulike fysiske egenskaper, men som likevel roterer med nesten samme, rekordstore hastighet: omtrent én runde i timen, tilsvarende ca. 360 000 km/t ved ekvator!

Forskere tror denne rotasjonshastigheten representerer en øvre grense for brune dverger. Teoretiske modeller tilsier imidlertid at de burde kunne snurre betydelig raskere, hvilket antyder at det trolig finnes en hittil ukjent mekanisme som bremser rotasjonen og dermed hindrer objektene i å rive seg selv i stykker.

Langt, langt borte

I 2018 oppdaget astronomer et svært lyssvakt og fjernt objekt i det ytre solsystem. Kallenavnet ble Farfarout, offisiell betegnelse er 2018 AG₃₇. Ferske observasjoner og nye baneberegninger har nå slått fast at Farfarout er det fjerneste legeme man kjenner til i solsystemet vårt. For tiden er avstanden fra Sola hele 132 astronomiske enheter (AE), dvs. 132 ganger lenger unna Sola enn Jorda er.

Banen er meget elliptisk – største og minste solavstand er beregnet til henholdsvis 175 og 27 AE. Omløpstiden er foreløpig estimert til ca. tusen år, mens objektets diameter er anslått til om lag 400 km.

Kjempestjerne svekket av nydannet støv

Lysstyrken til den røde kjempestjernen Betelgeuse i stjernebildet Orion avtok kraftig fra oktober 2019 til februar 2020. I 2020 hersket det to teorier for svekkelsen: Enten at stjernen var delvis skjult bak støvskyer, eller at det hadde oppstått enorme mørke flekker (à la solflekker) på overflaten. Ved hjelp av data fra ESOs Very Large Telescope kunne forskere i juni 2021 konkludere at Betelgeuse hadde kastet ut en stor gassboble, som etter avkjøling hadde kondensert til støv og dermed blokkert for noe av lyset.

Hvor har Mars-vannet tatt veien?

De siste tre milliarder år har Mars vært tørr og kald. Før var planeten rik på flytende vann. Etter at det beskyttende magnetfeltet ble borte og atmosfæren ble tynnere, forsvant vann i form av damp ut i rommet. Slik lekkasje har vært ansett som hovedforklaringen på vanntapet.

Med utgangspunkt i data fra romsonder og analyser av Mars-meteoritter har forskere nå laget en modell for utviklingen til planetens vannsyklus. De kom fram til at store mengder av det opprinnelige vannet – alt fra 30 til 99 prosent! – er blitt kjemisk bundet i mineraler i planetens skorpe (prosessen skjer også her på Jorda). Resultatet er høyst interessant, tross den store usikkerheten. Man vil komme nærmere svaret når forskere får tilgang til steiner og støv som romsonder skal bringe tilbake fra Mars, forhåpentligvis rundt 2031.

Mindre, men sterkere

Jupiters seiglivede røde flekk er en gigantisk storm som i lang tid har avtatt i størrelse. I 2018–2020 vekselvirket den med flere mindre stormer, som rev vekk store biter av flekkens røde område. Forskere studerte hendelsene med blant annet Juno-sonden og Romteleskopet Hubble, i tillegg til at de fikk tilgang til døgnkontinuerlige observasjoner fra dyktige amatørastronomer.

Basert på observasjonene og nye datasimuleringer mener forskerne at «angrepene» på kjempeflekken bare reduserte dens øvre, synlige skylag, og at stormens rotasjonshastighet faktisk økte i dypere atmosfærelag. Flekken er mindre nå enn før, men ikke nødvendigvis svakere.

Asteroiden Apophis ingen trussel – foreløpig

Den ca. 340 meter store asteroiden Apophis ble oppdaget i 2004, og i et kort tidsrom anså forskere at sjansen for en kollisjon med Jorda i 2029 var hele 2,7 prosent. Da banen ble bestemt mer nøyaktig, sank heldigvis sannsynligheten dramatisk. En kollisjon i 2036 ble senere utelukket, men et potensielt nedslag i 2068 har så langt vært en ørliten, teoretisk mulighet.

Takket være nye observasjoner med teleskop og radar er det nå fastslått at Apophis ikke vil utgjøre noen fare for oss i minst hundre år framover. Møtet 13. april 2029 blir likevel av det nære og interessante slaget: Asteroiden vil passere kun 31 600 km fra jordoverflaten, dvs. nærmere enn tv-satellitters omløpsbane! Den vil kunne sees som en lyssvak prikk med det blotte øye.

Stjernenabo med voldsom utblåsning

I april 2021 rapporterte astronomer om et kjempeutbrudd på Proxima Centauri, stjernen som ligger nærmest Sola. Røde dvergstjerner som denne er kjent for å være hissige, og denne gangen ble utbruddet observert med flere ulike teleskoper på bakken og i rommet.

På bare noen få sekunder økte styrken på det ultrafiolette lyset 14 000 ganger, og lignende oppførsel ble registrert på radiobølgelengder. Utbruddet var hundre ganger kraftigere enn det man har sett på Sola. Og mens det går flere år mellom hvert store utbrudd på vår moderstjerne, er dette dagligdags på Proxima Centauri. Forskerne vil fortsette å observere dvergstjerner i håp om å forstå mekanismene bak fenomenet.

Venus i vinden

I juni 2021 annonserte NASA at de skal utvikle to Venus-sonder som skal skytes opp i 2028–2030. Fra omløpsbane vil VERITAS kartlegge overflaten med radar og studere bergarter ved hjelp av et infrarødt spektrometer. Det andre prosjektet, DAVINCI+, består av en banesonde og – enda mer spennende – en kuleformet sonde som skal slippes ned gjennom den supertette atmosfæren mens den gjør ulike målinger og tar bilder av landskapet.

Også ESA har nylig offentliggjort at de ønsker å sende en sonde (kalt EnVision) til planeten tidlig på 2030-tallet. Dessuten jobber India og Russland med egne Venus-sonder. Blant målene er å bedre forstå den særegne atmosfæren, avdekke Venus’ geologiske historie, finne ut hvorfor planeten endte opp så forskjellig fra Jorda, og fastslå om den i dag har vulkanisme og platetektonikk.

Først Månen, så Mars

I april 2021 offentliggjorde NASA at de tildeler det privatfinansierte selskapet SpaceX 2,9 milliarder dollar for å bruke deres Starship (illustrasjon) som landingsfartøy på Månen. Målet til NASAs Artemis-program er å bringe mennesker tilbake til Månen innen 2025. Astronautene vil skytes opp i en romkapsel kalt Orion, som sitter på toppen av Space Launch System (SLS), en svært kostbar kjemperakett som NASA enda ikke har ferdigstilt. I bane rundt Månen overføres astronautene fra Orion til et ventende Starship, som tar dem ned til overflaten.

Starship er et meget stort fartøy som SpaceX etter hvert ønsker å bruke til bemannede reiser til Mars. Både SpaceX og NASA har uttalt at måneferdene er et springbrett til Den røde planet. De vil få konkurranse fra Russland og ikke minst Kina, som har ambisiøse planer for både bemannede månebaser og Mars-ferder.

Se også

• Himmelkalenderen – astronomisk håndbok og almanakk