Kosmisk kortnytt (2018-utg.)

Kosmisk kortnytt

Før hver utgave av Himmelkalenderen oppdateres tekster, oversikter og bilder for å holde stoffet à jour med utviklingen innen astronomien. Nye oppdagelser publiseres daglig, og det er naturligvis mye interessant som ikke får plass i boka. For å bøte litt på dette har jeg inkludert et eget kapittel med korte notiser fra den senere tids nyheter på astronomifronten.

Saken er hentet fra 2018-utgaven av Himmelkalenderen. Merk at det ikke nødvendigvis er de viktigste nyhetene som omtales.

ELT versus Nidarosdomen

ELT sammenlignet med Nidarosdomen i Trondheim. Figur: ESO

Grunnsteinsnedleggelse for ELT

26. mai 2017 ble grunnsteinen for Extremely Large Telescope (ELT) lagt ned på fjelltoppen Cerro Armazones i Chile. Det er European Southern Observatory (ESO) som står bak det gigantiske prosjektet. Norge er ikke medlem av ESO, så norske astronomer vil ikke få tilgang til verdens klart største optiske teleskop. De første observasjoner skal etter planen starte i 2025, skjønt verken hovedspeil eller instrumentering vil være komplett på det tidspunkt. Det ferdige hovedspeilet på 39,3 meter i diameter vil bestå av 798 justerbare, sekskantede segmenter med en tykkelse på kun 5 cm.

Planetsystem rundt dvergstjernen TRAPPIST-1

Figur: NASA/R. Hurt/T. Pyle

Syv planeter rundt dvergstjerne

I mai 2016 ble det oppdaget tre planeter i bane rundt den kalde dvergstjernen TRAPPIST-1 kun 40 lysår fra Jorda. I februar 2017 kunne forskere rapportere at ytterligere fire kloder var identifisert. Tre av de totalt syv kjente planetene rundt den lille, lyssvake stjernen ligger i den såkalte beboelige sonen og kan dermed tenkes å ha flytende vann på overflaten. Oppfølgingsobservasjoner er allerede i gang for å lære mer om planetsystemet.

Romsonden Cassini brenner opp i Saturn-atmosfæren

Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech

Cassinis kamikazeferd

Etter 13 år med nærstudier av Saturn-systemet har den flittige romsonden Cassini gått tom for drivstoff. I skrivende stund (juni 2017) går sonden i bane mellom Saturns atmosfære og den innerste ringen, et område som for øvrig viser seg å være overraskende fritt for støvpartikler. Når dette leses, vil Cassini allerede ha brent opp i planetatmosfæren (se illustrasjonen) i en planlagt manøver for ikke å risikere å kollidere med en av Saturns mange måner og forurense den med biologisk materiale fra Jorda.

Tre bildeutsnitt fra Jupiter-sonden Juno

Venstre: Komplekse værsystemer. Midten: Den kaotiske sørpolen. Høyre: Høytliggende hvite skyer av vann- og/eller ammoniakk-is. Foto: NASA/SWRI/MSSS, G. Eichstadt, S. Doran, B. Asher Hall og G. Robles

Juno utforsker Jupiter

NASA-sonden Juno ankom Jupiter i juli 2016. Etter to vide runder rundt gasskjempens poler var planen at sonden skulle bremse hastigheten og gå inn i en mye tettere omløpsbane. Grunnet problemer med rakettmotoren vil Juno forbli i sin svært avlange bane. NASA sier at alle vitenskapelige mål med prosjektet likevel vil bli oppfylt. De første resultatene fra Juno, publisert 25. mai 2017, bød på flere overraskelser:

Jupiters særegne poler er dekket av et stort antall gigantiske, ovale stormer, og man vet foreløpig ikke om disse er stabile eller mer flyktige værsystemer. Magnetfeltets styrke varierer betydelig fra sted til sted, noe som kan indikere at feltet genereres nærmere overflaten enn tidligere antatt. Mengden ammoniakk et stykke ned i planetatmosfæren oppviser store variasjoner, noe dagens modeller ikke kan forklare. Foreløpige målinger viser dessuten at kjernen muligens er større og mindre kompakt enn det man tidligere har sett for seg. Tre kontrast- og fargeforsterkede Juno-bilder sees ovenfor.

Jordskred på Ceres

Foto: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA

Isete Ceres

Romsonden Dawn kretser for tiden rundt dvergplaneten Ceres. En forskergruppe har sett nærmere på de svært mange jordskredene som opptrer på Dawn-bildene. Utbredelsen og variasjonen i type jordskred viser at vannis må ha spilt en sentral rolle i dannelsen av overflatetrekkene. Funnene styrker oppfatningen om at kloden inneholder betydelige mengder is i mantelen. Man ser heller ikke bort fra at det kan finnes et indre hav av vann mellom steinkjernen og den isete mantelen.

Kontakt-dobbeltstjerne

Illustrasjon: ESO

Unik forutsigelse av stjerneeksplosjon

KIC 9832227 er en dobbeltstjerne der komponentene kretser rundt hverandre i så tette baner at de faktisk berører hverandre. Observasjoner viser at omløpsperioden avtar, hvilket betyr at stjernene nærmer seg hverandre mer og mer. Trolig vil de smelte sammen og gi opphav til et meget lyssterkt utbrudd kalt en rød nova, som vil være synlig for det blotte øye (også sett fra Norge). En forskergruppe har nå kommet med en sjelden forutsigelse av når dette vil inntreffe: februar 2022, med en usikkerhet på pluss/minus 7 måneder. Tiden vil vise om de får rett.

Hubble Ultra Deep Field

Foto: NASA, ESA, H. Teplitz og M. Rafelski (IPAC/Caltech), A. Koekemoer (STScI), R. Windhorst (ASU) og Z. Levay (STScI)

En himmel full av galakser …

Hvor mange galakser finnes det i universet vårt? Basert på svært lange eksponeringer gjort med Romteleskopet Hubble har det hittil beste anslaget vært 100–200 milliarder. Merk at vi her snakker om det observerbare univers – vi kan ikke se hele universet ettersom lyset fra de fjerneste delene enda ikke har rukket å nå fram til Jorda. Ved hjelp av en rekke ulike observasjoner, tidligere forskningsresultater og nye matematiske modeller har et astronomteam nå utledet at det observerbare univers har hele ti ganger flere galakser enn tidligere antatt. 90 prosent av dem er for lyssvake til å kunne fanges opp med dagens teleskoper.

Sort hull spagettifiserer forbipasserende stjerne

Illustrasjon: ESO, ESA/Hubble, M. Kornmesser

Sort hull lager stjernespagetti

I 2015 ble det funnet en usedvanlig intens lyskilde i en galakse som ligger hele 4 milliarder lysår unna oss. Kilden fikk betegnelsen ASASSN-15lh og ble først ansett for å være den kraftigste supernova man noen gang har registrert. På sitt kraftigste lyste den 20 ganger sterkere enn hele Melkeveigalaksen vår! Nye observasjoner og avanserte datasimuleringer tyder imidlertid på at det voldsomme utbruddet i stedet skyldtes en stjerne som ble revet i stykker – «spagettifisert» – av et supermassivt og hurtigroterende sort hull i sentrum av den fjerne galaksen. Per i dag er dette den mest sannsynlige forklaringen på den eksepsjonelle hendelsen.

Eksoplaneten LHS 1140b

Illustrasjon: M. Weiss/CfA

Potensielt livbærende steinplanet

En jordlignende eksoplanet kalt LHS 1140b er oppdaget i den beboelige sonen rundt en rød dvergstjerne 40 lysår unna Jorda. Fordi kloden sett fra vårt ståsted passerer foran moderstjernen sin, kunne astronomene bestemme diameteren og massen og dermed også tettheten. Tettheten er høyere enn Jordas, hvilket indikerer at det trolig er snakk om en steinplanet med en kjerne av jern. Det er gode sjanser for at planeten kan ha utviklet en atmosfære som er tykk nok til å beskytte eventuelt liv mot den skadelige strålingen fra moderstjernen. Med framtidige teleskoper vil man kunne avgjøre hvorvidt en atmosfære eksisterer og hva den i så fall består av.

Nyoppdagede måner rundt Jupiter

Foto: S.S. Sheppard

Nyoppdagede Jupiter-måner

I juni 2017 rapporterte to amerikanske astronomer at de hadde funnet to nye måner rundt Jupiter. Objektenes foreløpige betegnelser er S/2016 J1 og S/2017 J1, jf. lysflekken mellom de grønne strekene på bildet henholdsvis til venstre og til høyre. De er veldig små, bare rundt 1–2 km hver. Antall kjente Jupiter-måner er dermed oppe i 69. Flere vil garantert oppdages i årene framover.

Rød dvergstjerne

Illustrasjon: NASA/W. Feimer

Hvor små kan stjerner være?

Stjerner lyser fordi fusjonsprosesser i deres indre genererer enorme mengder strålingsenergi. Prosessene forutsetter ekstremt høye temperaturer og trykk, noe som bestemmes av objektets masse. Tidligere mente man at et objekt må ha minst 8 prosent av Solas masse for at fusjonsprosessene skal kunne starte. Er massen lavere, får man en brun dverg – en «mislykket stjerne». Ved å observere til sammen 31 små stjerner og brune dverger som tilhører dobbelt- eller flerstjernesystemer, har forskere nå kommet fram til at nedre massegrense for en ekte stjerne er ca. 6,7 prosent av Solas masse, tilsvarende rundt 70 ganger Jupiters masse. Stjerner med så liten masse kan for øvrig skinne i flere billioner år.

Se også

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen».

Kanskje du også vil like …