Topp 10 bilder fra Himmelkalenderen 2018

Topp 10 2018

Mer enn 140 fargesprakende astronomibilder er med å krydre det omfattende faktastoffet i boka Himmelkalenderen. Størstedelen av bildematerialet skiftes ut mellom hver utgave. Her presenterer jeg ti av mine favorittbilder (med beskrivelser) fra 2018-utgaven.

Hestehodetåken og NGC 2023

Foto: ESO/J. Emerson/VISTA, HLA, Hubble Heritage Team (STScI/AURA) og R. Gendler

10. Lys og mørke

Stjernetåker kommer i flere typer, farger og fasonger. Øverst på dette infrarøde bildet sees den velkjente Hestehodetåken, som grunnet sin store konsentrasjon av støv defineres som en mørk tåke, eller absorbsjonståke på fagspråket. Nede til venstre finner vi den lysende tåken NGC 2023, som reflekterer stråling fra en meget varm og lyssterk stjerne i nabolaget. Begge objektene holder til rundt 1500 lysår fra Jorda, i stjernebildet Orion på vinterhimmelen.

Jorda

Foto: R. Stöckli, NASA og NOAA

9. Den blå planet

Hjemplaneten vår har selvsagt fått sitt eget kapittel i boka. Plasseringen i solsystemet og utallige fysiske og kjemiske forutsetninger har bidratt til at denne lille steinplaneten har utviklet biologisk liv med en utrolig variasjon hva angår arter, gener og økosystemer. En av de viktigste betingelser for liv – i alle fall slik vi kjenner det – er flytende vann, og det er nettopp de store havområdene som er grunnen til planetens særegne, blålige farge. Lysende bevis for en avansert sivilisasjon ser vi på nattsiden til høyre. Så kan man alltids diskutere hvor intelligente Jordas herskere egentlig er …

Komet 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko

Foto: ESA/Rosetta/MPS/OSIRIS Team og J. Cowart

8. Kometrakett

30. september 2016 avsluttet ESA-sonden Rosetta sin drøyt to år lange nærstudie av kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko. Dette bildet ble tatt i april 2015 og viser tydelig hvordan oppvarming fra Sola får gass og støv til å strømme ut av denne skitne, kosmiske snøballen. Slike utstrømninger gir en rakettlignende effekt, som faktisk kan bidra til å endre omløpsbanene til kometer. 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko måler ca. 4,3 km × 2,6 km × 2,1 km.

Månen, Venus og Jupiter

Foto: ESO/Max Alexander

7. Kosmiske naboer

Fotografen i forgrunnen har rettet kameraet mot Månen og planeten Venus, nattehimmelens to mest lyssterke objekter. Lysprikken nær venstre bildekant er solsystemets største planet, Jupiter. Planetene og Månen lyser fordi de reflekterer stråling som Sola sender ut. Jupiter er mye større enn Venus, men sett fra Jorda skinner den svakere fordi den befinner seg mye lenger unna både oss og Sola. Nære møter mellom Månen og planetene, og planetene seg imellom, er eksempler på begivenheter du blir tipset om i Himmelkalenderen.

Stjernebildene Dragen og Lille bjørn

Foto: wikipedia.org

6. Dragen og Lille bjørn

Denne vakre illustrasjonen av stjernebildene Dragen og Lille bjørn er hentet fra stjernekartsamlingen Urania’s Mirror fra 1825. Samlingen inneholder totalt 32 etsninger som er omhyggelig fargelagt med vannfarger. Stjernen ytterst på bjørnehalen er Polaris, på norsk kalt både Polarstjernen og Nordstjernen.

For oss på den nordlige halvkule ser himmelhvelvingen ut til å rotere rundt Polaris av den enkle grunn at denne stjernen tilfeldigvis ligger meget nær himmelens nordpol. Årsaken til den tilsynelatende omdreiningen er at Jorda i løpet av et døgn roterer én gang rundt sin egen nord-sør-akse, en akse som i nordlig retning altså peker mer eller mindre rett mot Polaris.

Bobletåken

Foto: NASA, ESA og Hubble Heritage Team

5. Bobletåken

NGC 7635, også kjent under kallenavnet Bobletåken, befinner seg i stjernebildet Kassiopeia ca. 8000 lysår unna Jorda. Den lysende, kulerunde strukturen skyldes kraftige gassutstrømminger fra den unge, massive og lyssterke stjernen vi ser oppe til venstre i boblen. Den intense stjernevinden presser den eksisterende gassen i de omliggende områdene utover med en hastighet på over 100 000 km/t. Boblens diameter er per i dag omkring ti lysår, noe som tilsvarer drøyt 630 000 ganger avstanden mellom Sola og Jorda. Bildet ble tatt i 2016 av Romteleskopet Hubble for å feire observatoriets 26. år i bane rundt Jorda.

Saturn

Foto: NASA/JPL/SSI og Val Klavans

4. Ringenes herre

Saturn er solsystemets nest største planet og er en gasskjempe i likhet med Jupiter, Uranus og Neptun. Selv om de andre tre gassplanetene også omgis av ringer, er Saturns ringsystem det desidert største og flotteste. Ringene består nesten utelukkende av vannis i form av partikler som er alt fra noen mikrometer til ca. 10 meter store. Partiklene går i bane i Saturns ekvatorplan og danner det som i en stjernekikkert ser ut som en lysende skive rundt planeten. Ringsystemet strekker seg inntil 120 000 km vekk fra Saturns overflate, men er kun ca. 20 m tykt i gjennomsnitt! Dette bildet, som for øvrig pryder forsiden av 2018-utgaven, ble tatt av romsonden Cassini i 2013.

Lasere på Very Large Telescope

Foto: ESO/F. Kamphues

3. Lasershow

Moderne teleskoper er høyteknologiske maskiner. Lenge var det størst mulige speil man traktet etter. Evnen til å skjelne detaljer og oppdage lyssvake objekter avhenger nemlig av diameteren på teleskopets hovedspeil. Bakkebaserte observasjoner, i motsetning til observasjoner gjort i verdensrommet, begrenses imidlertid i stor grad av Jordas turbulente atmosfære ettersom urolige og raskt skiftende luftlag har en slørende effekt på bilder av himmelobjektene.

For å kunne utnytte de stadig større speilene maksimalt har astronomer utviklet en finurlig teknikk kalt adaptiv optikk. Forstyrrelser i bildet som er forårsaket av uroligheter i atmosfæren, blir på store teleskoper korrigert flere hundre ganger i sekundet med datastyrte, deformerbare speil. Resultatet er betydelig skarpere og mer nøyaktige observasjoner. De kraftige laserne vi ser på dette blinkskuddet av ESOs Very Large Telescope, er del av systemet som i sanntid analyserer luftlagene i den himmelretningen teleskopet peker i.

Dobbelthopen i Perseus

Foto: Robert Gendler

2. Dobbelthopen i Perseus

Hvis du har en god prismekikkert eller et amatørteleskop, bør disse to vakre stjernehopene stå på observasjonslisten din. Hopenes katalognavn er NGC 869 og NGC 884, skjønt de er bedre kjent under ett som Dobbelthopen i Perseus. På enkelte stjernekart angis de som henholdsvis h og χ Persei («χ» uttales «khi» og er en bokstav i det greske alfabetet). Stjernehopene ligger omtrent 7500 lysår unna oss og er nokså unge, bare knappe 13 millioner år.

Jupiter avbildet av romsonden Juno

Foto: NASA/JPL/MSSS, G. Eichstädt og J. Cowart

1. Kongen av solsystemet

NASA-sonden Juno ankom Jupiter i juli 2016 og skal i løpet av et par års tid undersøke gasskjempens indre oppbygning, atmosfære og magnetfelt fra sin meget elliptiske polbane. På dette spektakulære, kontrastforsterkede bildet sees sørpolen (nederst) og de karakteristiske lyse og mørke skybeltene som slynger seg rundt planeten. Kameraet på Juno er faktisk ikke blant romsondens viktigste instrumenter. Det fikk plass blant de totalt ni vitenskapelige instrumentene hovedsakelig for å brukes til formidling og engasjere publikum. Takk og pris for det!

I bokformBok

Bildene er hentet fra 2018-utgaven av Himmelkalenderen. Denne faktaspekkete, men lettleste astronomiske håndboka og almanakken er spesiallaget for norske forhold og kommer i et hendig pocketformat på 224 sider. Med denne holder du deg oppdatert på alt som skjer på himmelen gjennom året, i tillegg til at du får en rikt illustrert innføring i astronomi. Signerte eksemplarer kan kjøpes her på nettsiden.

Se også

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen».

Kanskje du også vil like …