Topp 10 bilder fra Himmelkalenderen 2019

Topp 10 2019

Mer enn 140 fargesprakende astronomibilder er med å krydre det omfattende faktastoffet i boka Himmelkalenderen. Størstedelen av bildematerialet skiftes ut mellom hver utgave. Her presenterer jeg ti av mine favorittbilder (med beskrivelser) fra 2019-utgaven.

Det gamle observatorium i Beijing

Foto: wikipedia.org

10. Det gamle observatorium i Beijing

Denne vakre billedveven, som ble laget på slutten av 1600-tallet ved det kjente verkstedet i Beauvais i Frankrike, viser kinesiske astronomer ved Det gamle observatorium i Beijing. De studerer himmelen ved hjelp av nye og mer nøyaktige instrumenter som europeiske jesuitter brakte med seg og installerte i 1644.

Saturns ringer

Foto: NASA/JPL-Caltech/SSI/K.M. Gill

9. Saturns ringer

Dette utsnittet viser en liten bit av gasskjempen Saturns spektakulære ringsystem. Ringene består nesten utelukkende av vannis i form av partikler som er alt fra noen mikrometer til ca. 10 meter store. Partiklene går i bane i Saturns ekvatorplan og danner det som i en stjernekikkert ser ut som en lysende skive rundt planeten. Ringsystemet strekker seg inntil 120 000 km vekk fra Saturns overflate, men er kun ca. 20 m tykt i gjennomsnitt! Bildet ble tatt i 2006 av romsonden Cassini.

Starman, SpaceX

Foto: SpaceX

8. Romtur i kabriolet

6. februar 2018 skjøt det private romselskapet SpaceX opp sin største rakett, Falcon Heavy, for første gang. «Nyttelasten» på testoppskytningen var grunnlegger Elon Musks egen Tesla Roadster, komplett med dukke ikledd romdrakt. To av de tre gjenbrukbare bærerakettene landet vertikalt på basen etterpå, mens bilen og dukken (med kallenavnet Starman) fortsatte inn i bane rundt Sola. Hele den imponerende og tidvis bisarre begivenheten ble sendt direkte på internett. Bildet over er hentet fra videokameraet på kabrioleten.

Geminidene over Las Campanas-observatoriet

Foto: Yuri Beletsky

7. Geminidene over Las Campanas-observatoriet

Geminidene er en av de flotteste og mest pålitelige av alle årvisse meteorsvermer, forutsatt at man har litt flaks med vær og månefase samt befinner seg på et mørkt observasjonssted. De plutselige lysstripene skyldes små kosmiske partikler, vanligvis støv fra kometer, som kommer inn i jordatmosfæren med ekstrem hastighet. Både partiklene og luften varmes opp på grunn av friksjonen, og det er dette vi ser som meteorer.

På dette bildet har fotografen satt sammen en stort antall enkeltbilder tatt gjennom hele natten. Meteorsvermer kalles opp etter det stjernebildet meteorene synes å stråle ut fra – svermens såkalte radiant. Geminidene skyter ut fra Tvillingene (Gemini på latin), som her sees over Las Campanas-observatoriet i Chile. Årets Geminide-sverm er forresten ventet å ha maksimum natt til 14. og 15. desember.

Total måneformørkelse

Foto: P. Horálek/ESO

6. Total måneformørkelse

Jorda er rund og danner derfor en sirkelformet skygge bak seg, vekk fra Sola. Vi kan ane den runde formen på Jordas rødlige helskygge på dette sammensatte bildet fra den totale måneformørkelsen 31. januar 2018. Det første bildet i sekvensen, oppe til høyre, er tatt like før Månen kom inn i helskyggen, mens det siste (nede til venstre) er tatt idet Månen er på vei ut av helskyggen.

I år har vi i Norge kunnet oppleve to totale måneformørkelser, skjønt begge var utfordrende å observere. Den neste kommer allerede 21. januar 2019, og den blir i teorien synlig i sin helhet fra hele landet. Formørkelser og meteorsvermer er eksempler på begivenheter du blir tipset om og kan lære mer om i Himmelkalenderen.

Polering av teleskopspeilet til VLT

Foto: ESO

5. Polering på høyt nivå

Dagens teleskoper er svært høyteknologiske maskiner. For eksempel tar speilene mange år å lage og er slipt med en nøyaktighet på noen få milliontedels millimeter. Her sees poleringen av det 8,2 meter store hovedspeilet til Very Large Telescope ved ESOs Paranal-observatorium i Chile. Bildet gir et godt inntrykk av hvor store speilene faktisk er. Arealet i dette tilfellet er 53 kvadratmeter.

Dagens største teleskoper som observerer i synlig lys, har hovedspeil på rundt ti meter i diameter. Tre kjempeteleskoper som ventes å stå ferdig godt utpå 2020-tallet, vil ha speildiametre på mellom 25 og 40 meter.

Sykloner rundt Jupiters nordpol

Foto: NASA, JPL-Caltech, SwRI, ASI, INAF og JIRAM

4. Monstersykloner rundt Jupiters poler

Romsonden Juno har siden juli 2016 undersøkt Jupiter fra sin meget avlange omløpsbane. Fordi Juno kretser over gasskjempens poler, har man fått helt ny kunnskap om atmosfæren i polområdene. På nordpolen finnes en gigantisk syklon omgitt av åtte mindre sykloner, hver og én med diameter på mellom 4000 og 4600 km, jf. det infrarøde bildet over. Sørpolen har også en stor syklon i midten, som omkranses av fem sykloner med diametre fra 5600 til 7000 km. Syklonene berører hverandre, og det er uklart hvordan så komplekse og voldsomme stormsystemer kan være stabile over måneder og år. Man har aldri sett noe lignende ellers i solsystemet.

Støvstorm på Mars

Foto: ESA/DLR/FU Berlin/J. Cowart

3. En støvete planet

Mars rammes av globale støvstormer omtrent hvert tredje Mars-år, dvs. rundt hvert femte jordår. Støvskyene innhyller da hele planeten og reduserer sollyset så mye at soldrevne roboter på overflaten ofte får problemer. Dette flotte bildet viser en mindre, men likevel ganske stor støvstorm i Hellas-bassenget på Den røde planets sørlige halvkule. PS: En mye skarpere 4K-versjon kan nytes på denne månedens skrivebordsbakgrunn.

Stjernebildet Orion

Foto: Rogelio B. Andreo/wikipedia.org

2. Praktfulle Orion

Orion er et velkjent og meget innholdsrikt stjernebilde som byr på flere lyssterke stjerner og ikke minst mange forskjellige typer stjernetåker. På lange eksponeringer med avansert amatørutstyr dukker et vell av støvskyer og gasståker opp.

Under de tre stjernene i Orions belte ligger den berømte Oriontåken, som faktisk kan skjelnes med det blotte øye. Nær den nederste av de tre stjernene i ovennevnte belte finner vi den oransje Flammetåken og den mørke Hestehodetåken (for liten til å kunne sees tydelig her). Den store, rødlysende halvsirkelen kalles Barnards loop (løkke), mens det runde, røde området helt øverst har fått katalognavnet Sharpless 264. Den blålige Heksehodetåken nede til høyre i bildet inneholder støv som reflekterer lyset fra den nærliggende kjempestjernen Rigel (til venstre). Man kunne utgitt et tibinds leksikon om alt som befinner seg og foregår i dette vakre himmelområdet.

Stjernespor over Gemini-observatoriet

Foto: Gemini Observatory/AURA/NSF

1. Stjernespor over Gemini North

Tar man en eksponering av nattehimmelen over flere timer, eventuelt setter sammen et stort antall enkelteksponeringer tatt like etter hverandre, vil stjernene danne lysende buer omkring himmelpolen. Dette fantastiske bildet er tatt ved Gemini-observatoriet, som befinner seg på toppen av den 4200 meter høye Mauna Kea-vulkanen på Hawaii. Teleskopet har et hovedspeil på 8,1 meter i diameter og heter heter Gemini North. Det observerer den nordlige himmelhalvkule, mens søsterteleskopet Gemini South holder til i Chile og studerer objekter på den sørlige himmelhalvkule.

Et utsnitt av bildet pryder omslaget på 2019-utgaven.

I bokformBok

Bildene er hentet fra 2019-utgaven av Himmelkalenderen. Denne faktaspekkete, men lettleste astronomiske håndboka og almanakken er spesiallaget for norske forhold og kommer i et hendig pocketformat på 224 sider. Med denne holder du deg oppdatert på alt som skjer på himmelen gjennom året, i tillegg til at du får en rikt illustrert innføring i astronomi. Boka bestilles her på nettsiden.

Se også

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen».

Kanskje du også vil like …