Meteorsvermen Geminidene i 2018

Geminidene
Foto: Yuri Beletsky

Natt til fredag 14. desember samt fredag kveld ventes økt stjerneskuddaktivitet i forbindelse med meteorsvermen Geminidene. I år kan denne flotte førjulssvermen, som har et noe mystisk opphav, stort sett nytes uten forstyrrende månelys. Les videre for mer info om Geminidene pluss et hett tips om en total måneformørkelse på nyåret.

På bestemte tider av året kan vi oppleve meteorer eller stjerneskudd i store antall. De plutselige lysstripene skyldes små kosmiske partikler, vanligvis støv fra kometer, som kommer inn i jordatmosfæren med en fart på opptil 250 000 km/t. De er utrolig nok bare på størrelse med et sandkorn og veier typisk et gram eller mindre. Både partiklene og luften varmes opp på grunn av friksjonen, og det er dette vi ser som meteorer.

Meteorsvermer kalles opp etter det stjernebildet meteorene synes å stråle ut fra – svermens såkalte radiant. Eksempelvis skyter Geminidene ut fra et punkt i stjernebildet Tvillingene (Gemini på latin), mens den betydelig mindre tallrike svermen Leonidene, som i 2018 har maksimum natt til søndag 18. november, stråler ut fra Løven (Leo). Det betyr ikke at du trenger å stirre i retning radianten for å få øye på meteorer. Lysstripene vil kunne sees over stort sett hele himmelen.

Aktiviteten til meteorsvermene varierer fra år til år, og det er ofte en komplisert affære å forutsi hvor flott en sverm vil bli. Forhold som vær, månefase og lokal lysforurensing har dessuten svært mye å si for synligheten. Jo mørkere nattehimmel, desto bedre.

Lenger ned i saken finner du bakgrunnsinformasjon om meteorsvermer og tips om hvordan du kan observere og fotografere dem. Jeg tar også med informasjon om alle kommende formørkelser i 2019, deriblant en nært forestående total måneformørkelse du ikke vil gå glipp av.

Men først selve «meteorvarselet», hentet fra den astronomiske håndboka Himmelkalenderen.

Ildkule, Geminidene

Ildkule (ekstra lyssterk meteor) fotografert under Geminidene i 2009 fra Kvaløya i Troms. Foto: Bjørnar G. Hansen

Geminidene 2018

Geminidene er en av de flotteste og mest pålitelige av alle årvisse svermer, forutsatt at man har flaks med vær og månefase. Været får bli som det blir. Årets sverm vil i all hovedsak finne sted uten plagsomt månelys, og det er et stort pluss.

Maksimum for 2018-utgaven er anslått til fredag 14. desember kl 13:30. Tidspunktet passer dårlig for oss i Europa, men heldigvis har Geminidene et ganske bredt maksimum. Dette betyr at det for oss er størst sjanse for å se meteorer natt til fredag, spesielt i timene før morgengry, og deretter fra rundt klokka 20 fredag kveld og videre utover kvelden.

Månen vil bare forstyrre observasjonene en smule under deler av fredagskvelden: Den er 43 % opplyst, står lavt i sørvest og går ned rundt kl 22:50 i Oslo, 22:40 i Trondheim og 21:30 i Tromsø.

Geminidene 2018

Stjernehimmelen mot sørøst i 23-tiden 14. desember. Geminidene vil stråle ut fra Tvillingene, men meteorene kan sees over store deler av himmelen. Figur: himmelkalenderen.com (laget med Stellarium)

Maksimal timerate for Geminidene ligger omkring 120 under ideelle forhold. Et mer realistisk anslag for hva man faktisk kan observere, er rundt 60 meteorer i timen på det meste. Svermen kan sees fra hele landet og observeres med det blotte øye, ikke stjernekikkert.

Maksimumsaktiviteten varer bortimot en hel dag, ikke bare et par timer som hos enkelte andre svermer. Det er også gode sjanser for å se meteorer nå og da på nettene før og etter maksimumet. Geminidemeteorer er lyssterke, middels hurtige («bare» ca. 126 000 km/t) og kommer i alle slags farger.

Bakgrunnen for Geminidene

I motsetning til andre meteorsvermer er opphavet til Geminidene ikke en komet, men et merkelig, steinaktig objekt på ca. 5 km i diameter. Det har fått navnet 3200 Phaethon og er klassifisert som en asteroide. (Asteroider er betegnelsen på de hundretusenvis av mindre steinlegemer som kretser rundt Sola, de aller fleste i asteroidebeltet mellom planetene Mars og Jupiter.)

Objektets kretsløp minner imidlertid mye mer om banen til en komet enn en asteroide. Forskerne er ikke sikre på forhistorien til 3200 Phaethon, men mange ser på den som en «utdødd» komet som har mistet sin is og sine frosne gasser etter for mange nære og hete passeringer rundt Sola.

Geminidene dukket for første gang opp i 1862, mens 3200 Phaethon, kilden til svermen, ble oppdaget så seint som i 1983.

Meteorsvermen Geminidene

Bilde av Geminidene i 2015 satt sammen av mange titalls enkelteksponeringer. Vi ser tydelig perspektiveffekten som omtales i teksten. Foto: Yuri Beletsky

Mer om meteorsvermer

I motsetning til enkeltstående eller sporadiske meteorer synes meteorene i en meteorsverm å stråle ut fra et bestemt punkt på himmelen kalt radianten. Dette er en perspektiveffekt, som kommer av at meteorpartiklene beveger seg i samme retning og med samme hastighet gjennom verdensrommet idet Jorda kolliderer med dem. Som tidligere nevnt får svermen navn etter det stjernebildet radianten ligger i.

Partiklene i en meteorsverm er vanligvis kometstøv. Kometer er store «skitne snøballer» i langstrakte baner rundt Sola. Når de kommer inn mot Sola, varmes de opp og spyr ut gasser og støv. Meteorsvermen oppstår når Jorda på sin vei gjennom rommet passerer en kometbane og dermed også det støvet kometen har kvittet seg med. I de tilfeller hvor planeten vår krysser banen like etter at kometen har sust forbi, kan støvet være spesielt tett og forårsake spektakulære meteorsvermer.

Hvis partikkelen ikke brenner opp i atmosfæren, men faller ned på bakken, kalles den en meteoritt. Faktisk blir mange titalls tonn kosmisk materiale tilført Jorda hver eneste dag. Mesteparten er små støvkorn.

Den beste tiden å observere meteorer er generelt sett om morgenen. Det er fordi nattehimmelen i morgentimene vender mot den delen av verdensrommet som Jorda selv beveger seg mot. Den delen av Jorda der det er tidlig morgen får således kometstøvet «rett i fleisen» – se denne animasjonen.

Stjerneskuddtitting og fotografering

For å oppleve meteorsvermer på sitt beste er det nødvendig å observere fra et mørkt sted. Finn deg helst et område med vidt utsyn til himmelen og som dessuten ligger et stykke unna sterke lyskilder, slik at øynene kan tilpasse seg mørket.

Du trenger bare dine egne øyne, ikke kikkert eller teleskop. Et liggeunderlag, sovepose/teppe og en termos med kaffe eller varm kakao er anbefalt tilleggsutstyr, foruten skikkelig varme klær, selvsagt. En middels dose tålmodighet kommer også godt med.

Vil du prøve å ta bilde av meteorer, bruk stativ og et kamera med vidvinkelobjektiv, lavest mulig blendertall, lang lukkertid, middels høy ISO (avhengig av objektivets og kameraets egenskaper) og fokus satt til uendelig.

NB: Observasjoner av spesielt lyssterke meteorer, såkalte ildkuler og bolider, meldes inn til Norsk meteornettverk.

Total måneformørkelse

Forløpet til en total måneformørkelse. Foto: reallifephuket.com

Total måneformørkelse på nyåret

Grytidlig mandag 21. januar 2019 passerer Månen inn i skyggen fra Jorda. Resultatet er en total måneformørkelse som kan følges fra start til slutt fra alle deler av landet – forutsatt godt vær, selvsagt. Denne utgaven blir for øvrig litt spesiell fordi den inntreffer mens det er såkalt supermåne.

Sett en stor rød ring rundt denne datoen! Jeg har gått gjennom alle 28 måneformørkelser fra nå og fram til og med 2030, og det er ti år til neste gang vi får en like fin total formørkelse i Norge.

Formørkelser i 2019

Etter den totale måneformørkelsen i januar får vi en delvis måneformørkelse 16. juli. Godt over halvparten av måneskiven formørkes, men dette kan bare sees fra Sør- og Midt-Norge.

2019 byr på tre solformørkelser: en delvis den 6. januar, en total den 2. juli, og en ringformet den 26. desember. Dessverre er ingen av disse synlige fra Norge.

11. november vil for øvrig solsystemets minste og innerste planet, Merkur, passere rett foran solskiven, slik den også gjorde i mai 2016. Deler av denne Merkur-passasjen vil kunne observeres fra omkring Tromsø og sørover. Neste passasje kommer først i 2032.

I Himmelkalenderen får du full oversikt over sol- og måneformørkelser, planetenes himmelvandringer, meteorsvermer og andre små og store himmelbegivenheter som er synlige fra Norge gjennom året.

Se også

Tekstutdrag og egne illustrasjoner kan brukes fritt mot kreditering og tilbakelink.

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen».

Kanskje du også vil like …