Guide til Komet ISON

Komet ISON
Foto: D. Peach

En skitten kosmisk snøball er ankommet det indre solsystem. Komet ISON vil ikke overgå fullmånen i lysstyrke, slik overskrifter i enkelte medier har antydet. Den kan bli et fint himmelobjekt sett fra Norge, men det er også mulig den vil skuffe og ikke bli synlig for det blotte øye. Kometens skjebne avgjøres om kort tid, nærmere bestemt 28. november, når den runder Sola. Uansett utfall vil denne artikkelen fram mot nyttår oppdateres jevnlig etter hvert som nye bilder og data blir tilgjengelige. (Oppdatering 2. desember: Kjernen gikk i oppløsning i møtet med Sola.)

Kometjegeren David H. Levy har sagt at «kometer er som katter; de har haler og de gjør akkurat som de vil.» De fleste kometer er høyst uforutsigbare, og det gjelder også ISON. Det er knyttet stor spenning og usikkerhet til hvordan denne gjesten fra solsystemets aller ytterste trakter vil oppføre seg når den en måned før jul suser like forbi vår livgivende stjerne.

Vil den overleve nærmøtet med Sola og i dagene og ukene etter danne en vakker hale over store deler av himmelen? Vil den kanskje slites i biter og samtidig knuse alt håp hos forventningsfulle himmeltittere? Eller blir resultatet noe midt imellom?

Kort om kometer

Komet Hartley 2

Komet Hartley 2 fotografert i 2010 av romsonden EPOXI. Oppvarmingen fra Sola gjør at gass og støv spruter ut. Foto: NASA/JPL-Caltech/UMD

Kometer består av vannis, stein, støv og frosne gasser, og beskrives gjerne som store, skitne snøballer. Kometene går i meget avlange ellipsebaner rundt Sola. Noen bruker noen få år på en runde, andre trenger tusenvis av år, og enkelte gjør bare én visitt. En typisk kometkjerne har en utstrekning på noen kilometer og gir seg først til kjenne når den for alvor begynner å føle Solas varme «på kroppen».

Når en bunnfrossen komet nærmer seg Sola, blir den varmet opp. Vannis og frosne gasser fordamper (sublimerer) og strømmer ut av kjernen sammen med støv og andre småpartikler. Dette danner en gigantisk, men tynn atmosfære kalt koma, som vi kan observere fra Jorda. Strålingen fra Sola (både lys og partikler) gjør i enkelte tilfeller at det også dannes en hale. Det er heller ikke uvanlig med to haler: en ionehale, som peker rett bort fra Sola, og en støvhale, som typisk er litt krum. Komethaler kan være like lange som avstanden mellom Sola og Jorda!

Kometer antas å være oppbygd av urmateriale fra tiden rett etter solsystemets dannelse for ca. 4,5 milliarder år siden. De gir derfor astronomene det meste direkte innblikk i forholdene i det tidlige solsystem.

Komet ISON

ISON er en solstrykende (eng. sungrazing) komet oppdaget 21. september 2012 av Vitali Nevsk og Artyom Novichonok med et 40-centimeters teleskop tilhørende International Scientific Optical Network (ISON) i Russland. Dens formelle betegnelse er C/2012 S1, men de fleste kaller den bare ISON. Objektet kommer trolig fra Oorts sky, et område i solsystemets aller ytterste deler med potensielt billioner av iskalde kometkjerner. En kollisjon med et annet Oort-legeme eller en gravitasjonell dytt fra eksempelvis en passerende stjerne, var sannsynligvis starten på ISONs rundt 10 000 år lange reise inn mot solsystemets sentrum.

ISON ble oppdaget da den befant seg et godt stykke bortenfor Jupiters bane. Tross den store avstanden var objektet veldig lyssterkt, hvilket fikk mange til å se for seg en spektakulær lysstyrke når kometen kom nærmere Sola og Jorda. Senere observasjoner har imidlertid avdekket en mye mer moderat utvikling. I dag vet vi at den ikke kommer til å skinne om kapp med fullmånen eller være synlig på høylys dag.

Komet ISON avbildet 9. oktober 2013 med Hubble-teleskopet

ISON avbildet 9. oktober 2013 med Romteleskopet Hubble. Foto: NASA, ESA og Hubble Heritage Team (STScI/AURA)

Observasjoner utført med Romteleskopet Hubble i oktober antyder at kjernen er maksimalt 2 km i diameter. Dette er forholdsvis lite, men det positive er at kjernen tilsynelatende er intakt. Skal kometen bli lett synlig uten kikkert er det avgjørende at den ikke går i oppløsning når den sveiper forbi Sola i slutten av november.

Merk forresten at det ikke bare er varmen fra Sola som eventuelt vil «ødelegge» ISON. Av større betydning er de sterke tidevannskreftene som virker på den temmelig porøse kjernen idet den passerer banepunktet nærmest Sola.

Prognoser og synlighet fra Norge

ISON er observerbar i amatørteleskoper, men blir neppe tilstrekkelig lyssterk i november til å kunne sees med det blotte øye. Den vil stå lavt i øst like før morgengry. Fra rundt 20. november vil den sannsynligvis drukne i sollyset på morgenhimmelen. Kometen runder Sola 28. november kun 1,1 millioner km fra overflaten (avstanden er mindre enn Solas diameter!). Hva som skjer etterpå, er foreløpig ren gjetning.

Banediagram, Komet ISON

Banediagram som viser posisjonen til Komet ISON 14. desember i år. Figur: NASA/JPL

Hvis – og dette er et stort hvis – kometkjernen overlever de sterke gravitasjonskreftene fra Sola, kan den et lite stykke ut i desember bli et flott syn i vest etter solnedgang og i øst før soloppgang. Enkelte har anslått at den samlede lysstyrken vil være omtrent som for planeten Venus. Stadig flere astronomer mistenker imidlertid at man vil trenge prismekikkert for å få øye på kometen. ISON vil komme høyere på kveldshimmelen for hver dag i desember, men samtidig avtar lysstyrken siden den er på vei vekk fra Sola.

Enn så lenge kan vi ikke gjøre mer nøyaktige forutsigelser. Vi må bare vente og se hva denne langveisfarne himmelgjesten finner på …

Kontinuerlig oppdatert kart med ISONs posisjon på himmelen finnes på The Sky Live.

Sjekk også denne geniale interaktive simulatoren.

Forresten, glem ikke at det er andre og mer forutsigbare objekter og fenomener å se på nattehimmelen denne senhøsten/vinteren.

Oppdateringer

Oppdateringer legges ut her i kronologisk rekkefølge etter hvert som ny informasjon og nye bilder fra amatørastronomer så vel som profesjonelle observatorier tikker inn. Følg med!

Oppdatering 31. oktober:

Nytt bilde fra amatørastronomen Damian Peach.

Komet ISON 27. oktober

På dette blinkskuddet tatt 27. oktober sees Komet ISONs grønlige hode (kalt koma) og hale, som består av støv, vanndamp, karbonmonoksid, karbondioksid, metan, ammoniakk og andre flyktige gasser. Foto: Damian Peach

Oppdatering 7. november:

Damian Peach følger ISON nøye. Hans seneste bilde viser kometens grønne koma og muligens en gryende ionehale, jf. de to tynne strekene under hovedhalen.

Komet ISON 6. november 2013

Komet ISON avbildet 6. november. Legg merke til de to tynne strekene under hovedhalen. Kanskje er en ionehale i ferd med å utvikle seg. Foto: Damian Peach

Oppdatering 12. november:

Nye amatørbilder, som dette tatt fra Østerrike, bekrefter at ISON har utviklet en ionehale. Selve kjernen later å være intakt.

Komet ISON 12. november. Foto: Michael Jäger

Oppdatering 14. november:

Kometens lysstyrke har nå økt kraftig. Den er synlig i en vanlig prismekikkert, lavt på østhimmelen før soloppgang. Men den nærmer seg Sola og vil utover i neste uke drukne i morgenlyset.

Oppdatering 23. november:

Kometens lysstyrke fortsetter å tilta i takt med at mer og mer støv og gass frigis fra kjernen. Den økte aktiviteten og lysstyrken (for tiden magnitude 3–4) kan skyldes at kjernen har fragmentert. Forhåpentligvis vil romobservatoriet STEREO, som observerer Sola, gi oss svaret i løpet av de nærmeste dagene.

ISONs koma (hode) og hale har også utviklet seg siden forrige oppdatering, slik det imponerende amatørbildet under viser. Jorda er photoshoppet inn for å gi et inntrykk av dimensjonene.

Komet ISON 15. november

En grov sammenligning for å vise størrelsesforholdet mellom Jorda og kometens koma. Foto: Damian Peach og slate.com

Oppdatering 26. november:

I går offentliggjorde NASA denne korte videosnutten av ISON, satt sammen av bilder fra en av de to STEREO-satellittene. Kometen er nå bare to dager unna sitt skjebnemøte med Sola.

Vi krysser fingrene og håper å se ISON på den andre siden.

Oppdatering 28. november:

Ferske bilder tatt etter at ISON skulle rundet Sola indikerer at kometen har gått i oppløsning. Mindre fragmenter ser imidlertid ut til å ha overlevd.

Oppdatering 30. november:

ISON fikk som ventet et tøft møte med Sola. Den gikk i oppløsning, men til manges overraskelse slapp noe materiale fra det og kom ut på den andre siden. Disse restene økte i lysstyrke etter nærpassasjen og utviklet til og med en vifteformet hale – se videoen under. Hvorvidt det er småbiter og «løsmasse» eller faktisk en liten bit av kjernen som nå er på vei vekk fra Sola, vet ingen foreløpig.

Videoen består av bilder fra to av SOHO-satellittens kameraer: LASCO C2 (i rødt) og LASCO C3 med sitt større synsfelt (i blått). En skive i begge instrumentene blokkerer Solas ekstremt intense lys, slik at atmosfæren og området rundt kan fotograferes. Den hvite sirkelen i midten angir Solas posisjon og størrelse.

Oppdatering 2. desember:

Nye analyser viser at det overlevende materialet (jf. forrige oppdatering) sannsynligvis var støvpartikler frigitt av kjernen i løpet av de siste to dagene før møtet med Sola. Lysstyrken til materialet har nå avtatt kraftig, så det er på det rene at dette ikke er biter av selve kometkjernen.

Kjernen fragmenterte og gikk i oppløsning allerede før den nådde banepunktet nærmest Sola. Komet ISON eksisterer ikke lenger, men astronomene er langt fra ferdige med den. ISON er historiens best studerte solstrykende komet, og de innsamlede dataene fra en mengde bakkebaserte observatorier, romteleskoper og amatørastronomer vil generere haugevis av forskingsartikler i tiden framover.

Vi avslutter med en fantastisk bildeserie tatt av Damian Peach, for øvrig en svært dyktig planetfotograf – se denne smakebiten fra Himmelkalenderen 2014.

Komet ISON

Komet ISON de to siste månedene den levde. Foto: Damian Peach. Tekst: himmelkalenderen.com

Se også

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen 2021». Kontaktinfo | Twitter

Kanskje du også vil like …