Se opp på høst- og vinterhimmelen 2013

Nå som høstmørket har senket seg, er det på tide med en gjennomgang av hva som er å se på himmelen de nærmeste månedene. Planeten Jupiter blir virkelig flott denne vinteren, og Månen er som alltid et givende objekt for erfarne amatørastronomer så vel som ferske nybegynnere. Sola er inne i en aktiv periode, noe som lover godt for nordlysaktiviteten. Meteorsvermene Leonidene og Geminidene kan derimot fort bli en skuffelse grunnet ugunstig månefase. Men hva med ISON, som av enkelte ble spådd å kunne bli århundrets komet?

De fleste opplysningene i denne saken er hentet fra boka Himmelkalenderen, som nå foreligger i ny utgave. Signerte eksemplarer kjøpes her på nettsiden.

Sola

Nordlys

Foto: Frank Olsen, Wikimedia Commons

Ladde partikler (protoner og elektroner) som Sola slynger ut i retning Jorda, vil ledes inn mot Jordas magnetiske poler og kollidere med luftmolekylene i atmosfæren. Dette frigir energi i form av lys, nærmere bestemt nordlys her på den nordlige halvkule. Flere og kraftigere solstormer betyr mer nordlys.

Vår livgivende stjerne er for tiden nær maksimum i sin 11-årige aktivitetssyklus, noe som burde love svært godt også for nordlysaktiviteten. Men syklusen Sola nå er inne i, er overraskende svak. Selv om nordlysaktiviteten neppe blir så høy som den ville vært under et «normalt» solmaksimum, kan nordlendingene likevel glede seg til mange fargesprakende forestillinger på nattehimmelen denne vinteren. Ved kraftige solstormer kan nordlys sees også helt sør i Norge.

For ordens skyld: 3. november inntreffer en total/ringformet (også kalt hybrid) solformørkelse i Sentral-Afrika og Atlanterhavet (mer info). Den er dessverre ikke synlig fra Norge.

Månen

Månen fotografert fra et luftforurenset Oslo med et webkamera påmontert Galileoskopet, et lite og superbillig teleskop laget ifm. Astronomiåret 2009. Foto: A. Jaunsen

Månen

Vår nærmeste naboklode er en fornøyelse å observere selv i et lite amatørteleskop eller en landskapskikkert. Detaljer i de gamle nedslagskratrene, slettene og fjellkjedene sees aller best når Månen viser faser, altså ikke når det er fullmåne.

En penumbral måneformørkelse inntreffer natten mellom 18.–19. oktober, nærmere bestemt fra kl 23:48 til 03:52. Formørkelsen er størst kl 01:50. Tidene gjelder for hele landet og Månen er over horisonten gjennom hele forløpet. Dette er imidlertid en lite spektakulær begivenhet. Penumbrale formørkelser kan være kinkige å få øye på fordi Månen ikke blir spesielt mye mørkere (den passerer bare gjennom Jordas halvskygge, i motsetning til helskyggen under delvise og totale formørkelser). Les mer på denne siden.

2013 er et heller magert år når det gjelder sol- og måneformørkelser synlige fra Norge. Og enda mer skuffende blir det neste år, noe jeg kommer tilbake til her på himmelkalenderen.com etter nyttår.

Solsystemet

Sola og planetene har riktig størrelse i forhold til hverandre på denne illustrasjonen, men avstandene dem imellom er selvsagt mye større i virkeligheten. Figur: NASA

Planetene

Jupiter er den ukronede kongen på kvelds- og nattehimmelen denne høsten og vinteren. Utover senhøsten sees den stadig høyere i øst ved midnatt og i sør seint på natta, og fra midten av november er den synlig hele kvelden og natta. Og ikke nok med det: Lysstyrken øker fram mot årets slutt samtidig som planetskivens utstrekning vokser (47 buesekunder ved nyttår).

Jupiter og månene Io og Ganymedes

Jupiter fotografert 3. januar 2013 av amatørastronomen Damian Peach. Månene Io og Ganymedes (to av de fire galileiske måner) kaster skygger på planetoverflaten, mens Den store røde flekk kan skimtes ved randen til venstre. © D. Peach (gjengitt med tillatelse)

Jupiter er den klart største og kanskje den aller mest givende planeten å observere. Den har en stor planetskive og en atmosfære med interessante og stadig skiftende værmønstre, samt Den store røde flekk. Flekken er et stabilt uværsområde sentrert rundt et kraftig høytrykk, har vært synlig i over 300 år og er stor nok til å romme to–tre jordkloder. De fire største av gasskjempens nesten 70 oppdagede måner kan sees sirkle rundt planeten i selv den minste kikkert.

De andre planetene er langt fra like framtredende de nærmeste måneder.

Merkur er solsystemets innerste planet og dermed vanligvis så nær Sola på himmelen at den er vanskelig å observere. I perioden før jul er den synlig et par uker midt i november, meget lavt i sørøst før soloppgang.

Venus er nattehimmelens nest klareste objekt, bare slått av Månen. 2013 er imidlertid et lite gunstig år for Venus-observasjoner. Sett fra de sørlige landsdeler dukker planeten opp først et stykke ut i desember. Da stråler den meget lavt i sørvest etter solnedgang, med minkende sigdfase og økende utstrekning (nesten ett bueminutt 31. desember). Nord i landet står Venus for lavt til å kunne observeres i denne perioden.

Utover høsten er Mars, Jordas nabo i ytre bane, å finne på nordøst-/østhimmelen seint på natta og før morgengry. Den fortsetter å være et fint natt- og morgenobjekt i sør-sørøst fram mot årets slutt. Lysstyrken øker i samme periode, men dessverre er planetskiven for liten til å framvise detaljer i amatørteleskoper (største utstrekning er fattige syv buesekunder i slutten av desember).

Som for Venus må vi denne vinteren vente til desember for å observere ringplaneten Saturn fra Norge. Den står da lavt (meget lavt sett fra Nord-Norge) i sørøst før soloppgang og lyser hakket sterkere enn Mars på samme tidspunkt, men begge mye svakere enn Jupiter.

De to fjerneste planetene i solsystemet, Uranus og Neptun, må observeres med kikkert eller teleskop. Posisjonene for disse – og alle andre planeter og himmelobjekter for den saks skyld – kan finnes ved å konsultere et planetariumsprogram, f.eks. Stellarium, som er gratis og enkelt å bruke. Det finnes i tillegg en haug apper til smartmobiler, som simulerer stjernehimmelen på et hvilket som helst tidspunkt og fra et hvilket som helst sted på kloden.

Meteor i månelys

Meteor i månelys. Foto: T. Leavitt (redigert av JEO)

Meteorsvermer: Leonidene og Geminidene

På bestemte tider av året kan vi oppleve meteorer eller stjerneskudd i store antall. De plutselige lysstripene skyldes små kosmiske partikler, vanligvis støv fra kometer, som kommer inn i jordatmosfæren med en fart på opptil 250 000 km/t. De er utrolig nok bare på størrelse med et sandkorn og veier typisk et gram eller mindre. Både partiklene og luften varmes opp på grunn av friksjonen, og det er dette vi ser som meteorer.

Aktiviteten til meteorsvermene varierer fra år til år, og det er ofte en komplisert affære å forutsi hvor flott en sverm vil bli. Forhold som vær, månefase og lokal lysforurensing har dessuten svært mye å si for synligheten. Jo mørkere nattehimmel, desto bedre. Meteorsvermer observerer du for øvrig med det blotte øye, ikke stjernekikkert.

Meteorsvermen Leonidene har i 2013 maksimum søndag 17. november, samme dag som det er fullmåne. Månen er dessverre oppe hele kvelden og natta og vil gjøre det umulig å se annet enn de mest lyssterke meteorer.

Situasjonen for Geminidene, en av de flotteste og mest pålitelige av alle årvisse svermer (opptil 100 meteorer i timen), er en smule bedre. Størst aktivitet ventes mellom fredag 13. og lørdag 14. desember, men også her ødelegger en lyssterk måne mye av moroa. Beste tips for meteortitting er før morgengry lørdag. Generelt sett er det flere meteorer å se om morgenen enn om kvelden, og denne lørdagen går Månen ned i 6-tida (05:41 i Oslo, 06:04 i Trondheim, 06:34 i Tromsø), hvilket gir ivrige morgenfugler et par timer med mørk himmel før det lysner av dag. Planeten Jupiter lyser for øvrig sterkt i Tvillingene (Gemini på latin), som er det stjernebildet meteorene synes å stråle ut fra.

Nederst i denne saken fra 2011 kan du lese mer om bakgrunnen for meteorsvermene, samt få tips om hvordan du best observerer og fotograferer dem.

Komet ISON

Bilde av Komet ISON tatt av Romteleskopet Hubble i april 2013. Foto: NASA/ESA

Komet ISON

Kometer består av vannis, stein, støv og frosne gasser, og beskrives gjerne som «skitne snøballer». Kometene går i meget avlange ellipsebaner rundt Sola. Noen bruker noen få år på en runde, andre bruker tusenvis av år, og enkelte gjør bare én visitt. Når en komet nærmer seg Sola, blir den varmet opp. Vannis og frosne gasser fordamper og strømmer ut av kjernen sammen med støv og andre småpartikler. Dette danner en gigantisk, men tynn atmosfære som vi kan observere. Strålingen fra Sola (både lys og partikler) gjør at det også dannes en hale, som hele tiden peker bort fra Sola. Kometer antas å være oppbygd av urmateriale fra tiden rett etter solsystemets dannelse og gir derfor astronomene det meste direkte innblikk i forholdene i det tidlige solsystem.

Komet ISON ble oppdaget 21. september 2012 av Vitali Nevsk og Artyom Novichonok med et 40-centimeters teleskop tilhørende International Scientific Optical Network (ISON) i Russland. Dens formelle betegnelse er C/2012 S1, men mange kaller den bare ISON. De fleste kometer er høyst uforutsigbare, og det gjelder også denne.

Komet ISON 24. september 2014

På dette flotte amatørbildet tatt 24. september 2013 sees Komet ISONs grønlige koma (hode) og hale, som består av støv, vanndamp, karbonmonoksid, karbondioksid, metan, ammoniakk og andre flyktige gasser. © D. Peach (gjengitt med tillatelse)

ISON er nå på vei mot Sola, sannsynligvis for første og siste gang. I begynnelsen av november kan den muligens bli tilstrekkelig lyssterk til å kunne sees med det blotte øye lavt i øst like før morgengry. Men fra rundt 20. november vil den drukne i sollyset på morgenhimmelen. Kometen runder Sola 28. november kun 1,1 millioner km fra soloverflaten (denne avstanden er mindre enn Solas diameter!). Hva som skjer etterpå, er foreløpig ren gjetning.

Banediagram, Komet ISON

Banediagram som viser posisjonen til Komet ISON 14. desember i år. Figur: NASA/JPL

Julekomet?

Hvis – og dette er et gedigent hvis – kometkjernen overlever de sterke gravitasjonskreftene (og varmen) fra Sola, kan den et stykke ut i desember bli et virkelig flott syn i vest etter solnedgang og i øst før soloppgang. ISON vil ikke skinne om kapp med fullmånen, slik enkelte optimister trodde i ukene etter oppdagelsen. Mer realistisk er en lysstyrke omtrent som Venus dersom den overlever nærmøtet med Sola.

Kometen vil komme høyere på himmelen for hver dag i desember, men samtidig avtar lysstyrken siden den er på vei vekk fra Sola. Foreløpige prognoser tilsier at vi kanskje kan observere den uten optiske hjelpemidler fram til rundt nyttår.

Mye er altså usikkert når det kommer til synligheten av Komet ISON. Enn så lenge får vi bare vente og se, og krysse fingrene for at den ikke går i oppløsning når den svinger rundt Sola. Som den kjente kometjeger David H. Levy sa:

«Kometer er som katter; de har haler og de gjør akkurat som de vil.»

Oppdatering 25. oktober:

For siste nytt se artikkelen «Guide til Komet ISON».

Komet McNaught (C/2006 P1) i januar 2007

Komet McNaught (C/2006 P1) var et spektakulært skue for observatører på den sørlige halvkule i januar og februar 2007. Blir Komet ISON like flott for oss nordboere? Vel, det er lov å håpe. Foto: S. Deiries/ESO

Se også

Jan-Erik Ovaldsen

Utdannet astronom ved UiO. Bosatt i Oslo, opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Utgir den astronomiske håndboka «Himmelkalenderen».

Kanskje du også vil like …

3 svar

  1. Dan sier:

    Hvorfor er det ingen som har tatt flere bilder av kometen ISON? Den har allerede passert Mars, og det er ikke bare usa som har sonder som kan ta bilder det. Flere land bland annet India har «mars-program», men vi ser jo ingen bilder av ISON. Det er så veldig lite informasjon, og mange begynner å lure på om det er noe som blir skjult. Siden det er så lite informasjon. Nå har jo hele NASA websiden blitt lagt ned pga #government shutdown». Noen sier ISON kommer til å brenne opp ved solen før den passerer ut igjenn forbi oss. Kan den fragmentere, og kan jordens bane komme inn i støvskyene som ISON etterlater seg? Det vi reagerer mest på er den lille informasjonen

  2. JEO sier:

    @Dan:
    Ingen grunn til å frykte konspirasjoner. Nå er ISON enklere å fotografere, noe amatørastronomer verden over gjør, se f.eks. spaceweathergallery.com.

  1. 1. oktober 2013

    […] ugunstig månefase. Men hva med ISON, som av enkelte ble spådd å kunne bli århundrets komet? Les videre her … […]